Kategorier
Norge Troms

Alene på taket av Kvaløya

blaamannen-4

Parkeringsplassen var helt full. Det var jo rene folkeutvandringen. Det er nesten som man kunne blitt en gretten gammel gubbe. Men til tross for at jeg måtte parkere ute i gresset, så gliste jeg.

For selv om jeg så flere på vei oppover fjellsiden var jeg sikker på at det viktigste ønsket denne kvelden kom til å bli oppfylt.

Målet var toppen av Store Blåmann. Med 1.044 meter over havet er det den høyeste toppen på Kvaløya. En topp som ser svært skremmende ut der den går rett opp fra havet.

Dette var min andre tur. Første gang rådet tre av fire venner meg om å ikke gå der alene. Farlig, klyving, luftig, dårlig merket og for all del unngå å gå ned i mørket var ting som kom ut av deres munn.

Jeg, som har høydeskrekk, hørte på mindretallet. Den gangen sto det kun en bil på parkeringsplassen. Og jeg forhørte meg med de fire utlendingene. Den ene tok ordet.

Enkelt, ufarlig, god plass på toppen og lett å finne frem.

Betryggende ord. Jeg gikk selvsagt til topps.

blaamannen-18

Neste dag var det tilfeldigvis en artikkel i iTromsø om vedkommende. Han het Kilian Jornet og er verdens beste fjelløper…

Sjekk hvor rå Jonet er. Se video når han løper Ersfjordtraversen på You Tube: https://www.youtube.com/watch?v=rHmZ1xQ-qEI

Mannen eier jo ikke frykt. Og han hørte jeg på. Men han hadde rett, selv om mange syns Store Blåmann er en ekkel topp, så delte jeg mange av Jornets tanker selv om det er elendig merket med små varder, for jeg klarte å gå feil på veien ned.

Men godt var nå det. For der gikk jeg rett på en rypemor og seks unger klokken to om natten.

blaamannen-20blaamannen-22

Tilbake til årets tur og folkevandringen. Vi møtte mange. Som var på vei ned. Akkurat som jeg regnet med siden det var kveld og solen skulle gå ned tre timer senere.

Jeg og min turvenn sto på toppen en time før solnedgang. Perfekt timet for de siste turgåere vi så den kvelden møtte vi 50 meter nedenfor toppen.

blaamannen-2blaamannen-3

Vi fikk en time, helt alene på toppen av Kvaløya, mens sola gikk ned i vest. Utsikten var vanvittig flott i alle retninger.

Følelsen av å ha et slikt sted helt for seg selv er ubeskrivelig. Stillheten er uten tvil best på et slikt sted.

blaamannen-5

blaamannen-6
Ble veldig mørkt like før vi kom ned til bilen.

Noen flere bilder fra turen i fjor (da var jeg på toppen fra 23.30-01.00):

blaamannen-7blaamannen-9blaamannen-10blaamannen-14blaamannen-16blaamannen-19

Kategorier
Norge Troms

Stillehavsperle i båkgården

FullSizeRender-4

Mye støy og bråk. De fleste har det travelt. Mennesker overalt. Negative tanker man ofte forbinder med en by. Når de tankene kommer sigende er det godt å kunne snike seg bort. Til et sted likt det man finner i Stillehavet.

Kanskje en liten overdrivelse. For det finnes ikke akkurat palmetrær på kanten til Arktisk. Men akk så vakkert det likevel kan være her oppe i nord.

Og best av alt, jeg trengte kun å gå i tre timer med seilbåten fra Tromsø før jeg la til kai i Musvær. Eneste minuset var at jeg skulle innom Gåsvær, men på fjære sjø var det dessverre for grunt til å gå inn til kaia.

musv kopi
På vei ut Kvalsundet med ei sol på himmelen og mange på havet.
FullSizeRender-33
Gåsvær.
FullSizeRender-32
Gåsvær.

Det bor kun seks mennesker på Musvær og det er beundringsverdig at det fortsatt bor folk her med tanke på vinteren. Samtidig kan man misunne dem å bo så vakkert når sommeren viser seg fra sin beste side.

Det ble et magisk døgn. På et sted som heldigvis er litt utilgjengelig selv om det er en båt som går dit regelmessig.

FullSizeRender-9FullSizeRender-43FullSizeRender-38FullSizeRender-19FullSizeRender-25FullSizeRender-45FullSizeRender-41FullSizeRender-35

Planen var å gå videre rundt Kvaløya, men så kom havtåken sigende. Da gjensto kun ett valg. Å snu. Heller fire-fem timer i tåke enn 10-12. Det var ingen behagelig opplevelse å ha 30 meter sikt i alle himmeretninger når man ikke har plotter som forteller om annen båttrafikk.

FullSizeRender-8

På vei inn, mellom Musvær og Gåsvær, dukket det heldigvis opp en liten åpning i tåken så man kunne legge båten i ro i et par timer. Og bare nyte stillheten og sola.

FullSizeRender-6musv-34FullSizeRender-13

Det ble 30 timer man sent vil glemme.

musvaer-9FullSizeRender-42FullSizeRender-34FullSizeRender-29FullSizeRender-28FullSizeRender-27FullSizeRender-24FullSizeRender-23FullSizeRender-21FullSizeRender-12FullSizeRender-16FullSizeRender-10FullSizeRender-11FullSizeRender-7FullSizeRender-20FullSizeRender-17FullSizeRender-22

 

Kategorier
Norge Troms

Dratt mot fjellet i pysjbukse

sorhoved

Jeg skulle bare i et lite ærend. Og lot pysjbuksen være på. I det jeg parkerte bilen lot jeg blikket vandre mot fjellene i sørvest, før jeg snudde hodet mot nordvest. Og tre sekunder senere presset jeg ned gasspedalen.

På veien opp Finnvikdalen ti minutter senere var jeg plutselig midt inne i tåka. Med kun 30FullSizeRender-16 meter sikt. Jeg passerte en parkeringsplass med fire biler, men svingte ut på neste da den var tom.

Av med buksa. Jeg kunne gått til fjells i pysjen, men hadde heldigvis treningsklær og fjellskoene liggende i bilen, for jeg har begynt å legge det der fast med tanke på impulsturer som denne en sen fredags kveld.

Kun 15 minutter senere hadde jeg nådd første delmål. Jeg var over tåka. Enda ti minutter til tok det før jeg sto på toppen av Sørtinden for første gang. Jeg måtte faktisk google dagen etter hvor jeg hadde vært. For det eneste som betydde noe da jeg så tåken som lå i Finnvikdalen fra bilen på Tromsøya litt tidligere, var å komme meg over den for å se om jeg kunne få et blinkskudd eller to.

sorhoved-2

En svært kort fjelltur siden Sørtinden er 471 meter over havet og man starter på turen oppe i dalen. Humøret var uansett på topp, for så lenge man er i guds frie natur spiller verken høydemeter eller lengde på turen noen rolle.

NB! Ha alltid kamera og turutstyr i bilen. Da kan du la impulsiviteten ta over når som helst.

Noen flere bilder:

FullSizeRender-8FullSizeRender-14FullSizeRender-3FullSizeRender-4sor-3

sorhosorho-5sorho-4sorho-3sorho-2

FullSizeRender-17FullSizeRender-21

FullSizeRender-9

Kategorier
Norge Troms

Strandet på en fjelltopp

IMG_8872

Frykt er en sterk motstander. Og kan være regelrett grusom mot deg. Den bare tar over hodet ditt. Mater inn feil tanker. Du kan fort være helt sjanseløs mot overmakten.

Den tok knekken på meg. Følte meg så ufattelig liten. Hadde mest lyst å bare legge meg ned i fosterstilling og glemme at det eksisterte en verden rundt meg.

Men hvordan kom meg dit?

20 minutter tidligere, klokken ti på kvelden, sto jeg tre høydemeter unna toppen Skamtind. Ytterst ute i Ersfjordtraversen på Kvaløya i Tromsø. Kroppen nektet. Den ville ikke gå resten. Hodet var fullstendig enig.

Høydeskrekken, som jeg trodde hadde forlatt meg etter at jeg ikke ha merket den på de siste fjellturene, var plutselig tilbake som et lynnedslag. Jeg så på de siste meterne til toppen, på det glatte berget på den ene siden og den flere hundre meter lange veien ned i avgrunnen på motsatt side. Jeg snudde.

Gikk to skritt. Så ombestemte jeg meg like fort.

– Hvor skal jeg gå, spurte jeg to franskmenn som satt like nedfor.

– På eggen går du til venstre mot kanten og deretter mot høyre, så er du på toppen, fikk jeg som svar.

Som sagt, så gjort. Bare ett minutt senere sto jeg på den svært luftige toppen 884 meter over havet og gården Skamtind.

For en utsikt. For en kveld.

FullSizeRender-11

FullSizeRender-10

FullSder

skam-21

Men jeg overdriver om jeg sier at jeg klarte å nyte det. I ettertid husker jeg knapt noe fra tiden på toppen. Kanskje ikke så rart, for hele tiden kvernet det i hodet mitt at jeg måtte ned samme vei. Alle vet at det er verre å gå ned.

Jeg prøvde. Samme vei som jeg kom opp. Ga opp. Prøvde en gang til. Ga opp.

Prøvde så en annen vei. Ga opp. Tilbake til der jeg kom opp. Ga opp.

Engstelse. Fortvilelse. Sinne.

Hva i alle verden gjør jeg nå? Alene på toppen. På et fjell jeg aldri hadde vært før. Og hvor frykten hadde tatt over.

All fornuft var plutselig helt borte…

Vent. Hørte jeg stemmene til franskmennene? Den ene hadde jo hatt klatresko på.

– Hallo?

– Hall0?, gjentok jeg mye høyere.

Så kom svaret. Lenger nede i fjellet. De snudde og hjelpen kom.

– Bare kom ned her. Sett høyrebeinet ditt der og hold venstrehånden der. Jeg støtter deg på utsiden.

Jeg prøvde. Men frykten hadde ikke sluppet taket. Fransk klatrer eller ikke. Frykten var for sterk.

Jeg følte meg så utrolig dum og tåpelig. Og så utrolig liten. Hvorfor gikk jeg ikke ned igjen da jeg snudde like før toppen? Jeg hadde jo sagt klart ifra til turfølget mitt – som ikke gikk helt opp – at det ikke var noe nederlag å snu.

– Vi prøver igjen. Jeg skal vise deg, sa franskmannen.

Deretter plasserte jeg høyrebeinet på samme sted og begge hendene i sprekker. Og slapp venstrebeinet nedover fjellveggen.

– Bare fem centimeter igjen. Jeg beskytter deg.

Det eneste jeg tenkte var at om jeg faller bakover, så tar jeg han med i fallet.

Der. Endelig fast grunn under venstrefoten.

Jeg var berget. En enorm lettelse fylte hele kroppen min. Etter en masse takk og noen meter til, så var jeg i sikkerhet.

En ting er sikkert, respekt for fjellet er viktig. Neste gang kroppen og hodet ikke vil, kommer jeg til å lytte. Det er viktigere enn å stå på toppen om du spør meg.

Alle som velger å snu like før toppen på Skamtind har min fulle forståelse.

Høydeskrekk skal man ta på alvor. Og jeg regner med du forstår hvorfor jeg ikke har bilder av det området som jeg fikk problemer. Det var aldri i tankene mine.

FullSizeRender-1
Mannen nummer to til venstre hjalp med ned. Partiet jeg fikk problemer på ligger oppe til høyre, bak der jenta kommer ned.

Flere steder på nett står det at det er litt klyving på toppen. Mulig det er en lett sak for de fleste, men der og da var jeg fortapt. Slukt av frykten.

Jeg innrømmer det gjerne: Skamtind – du er for tøff for meg…

Det blir med den første gangen, for dette var også den siste gangen jeg besøker deg.

En liten trøst er det at resten av kvelden var magisk. Da viste Nord-Norge seg fra sin vakreste side.

PS! Ikke la deg skremme, slik at du ikke prøver å ta turen. Har du ikke høydeskrekk, så er det kanskje en enkel sak å ta seg opp og ned de siste meterne.

Noen flere bilder:

IMG_8866

skam-14

IMG_8867

skam-13

FullSizeRender-3FullSizeRender-6

skam-10

FullSizeRenderIMG_8873IMG_8875

FullSizeRender-2

FullSizeRender-4

Kategorier
Europa Italia

Skjønnheten som irriterer

FullSizeRender

Venezia havner i samme kategori som Barcelona. En by som alle skryter av, og som jeg burde ha besøkt, men som aldri har vært vurdert. Før nå.

Jeg dro omsider til Barcelona etter at en venn absolutt ville dra dit. Og byen innfridde til de grader.

Nå hadde turen kommet til Venezia. Byen fikk 14 timer på å overbevise meg. Kanskje litt urettferdig å ikke gi den mer tid, for mange vil nok påstå at det er galskap å ikke gi byen noen dager.

Jeg skulle uansett kjøre forbi på vei til Slovenia og Kroatia, og det ville vært for ille å ignorert den italienske byen ved Adriaterhavet.

ve-29

Og det var aldri noen tvil. En fantastisk flott by. Trolig den vakreste jeg har besøkt.

Men det var et stort men. Et gigantisk problem. Slike som meg. Alle de irriterende turistene. Noen dager er over 130.000 mennesker innom byen og det er dobbelt så mange som det som bor i selve bykjærnen. I de trange gatene får man fort sild i tønne-følelsen.

ve-26ve-5

Det er ikke vanskelig å forstå at innbyggerne er svært bekymret for fremtiden. De mener at politikerne må våkne og begrense masseturismen før det er for sent.

Etter å ha besøkt mange vakre småsteder, tomme for turister, var det regelrett grusomt å gå i kø i Venezia. Det var for mange turister. Det ble en pest og en plage.

ve-45ve-16

Det er nok dessverre slik at virkeligheten er bildene du ser her. Gondoler som nærmest krasjer i hverandre. En enslig gondol i solnedgangen er nok en romantisk utopi som ikke eksisterer lenger.

ve-36ve-35

Likevel klarte jeg å nyte omgivelsene. For det er umulig å ikke la seg bergta av en arkitektonisk perle som Venezia. Den italienske skjønnheten, som har over 400 broer,  er kanskje Europas vakreste og et av verdens flotteste steder.

ve-64ve-73ve-11ve-38ve-41ve-43ve-46

Det sies at romantikken blomster i Venezia. Og det var det mange tegn på. Jeg så fire brudepar og opplevde et frieri. Og da lure man på hvor mange flere som giftet seg den dagen og ble fridd til…

ve-62
Her har mannen i båten akkurat fridd rett foran meg. Og han fikk ja.
ve-59
Snikfotografering av et kyss.

ve-55

ve-67

ve-66
En som ble lei av all fotograferingen og heller ville sjekke mobilen. Det ble ikke godt mottat for å si det slik da det ble oppdaget…

Jeg skal ikke kaste bort tiden din mer med prat. I stedet lar jeg noen flere bilder snakke for seg.

Håper de faller i smak. God fornøyelse 🙂

ve-21ve-18ve-15ve-28ve-23ve-22ve-27ve-24ve-19ve-9ve-10ve-12ve-13ve-14ve-4ve-2ve-6ve-8ve-7

ve-30ve-32ve-33ve-39ve-40ve-42ve-44ve-47ve-49ve-51ve-52ve-53ve-54ve-56ve-57ve-58ve-60ve-61ve-63ve-68ve-70ve-71ve-72ve-74ve-75ve-76ve

Kategorier
Europa Liechtenstein

Småbyen som ble steine gal

FullSizeRender-16

Hva i all verden har de tenkt på? Det var første tanken. Det var ikke snakk om å gjøre ting enkelt. Her var det tydeligvis en eller annen luring som hadde klart å overtale sine kompiser sent på et nachspiel til galskapen.

Men så handler det om kloke hoder. Som vil bygge et parlamentsbygg. I en hovedstad med kun 5.300 innbyggere.

Jeg er i Rhindalen, nærmere bestemt i Vaduz, hovedstaden i Liechtenstein. Som jeg tenkte hadde blitt steine gal over å bruke så vanvittig mye murstein. Men de måtte vel matche navnet til landet… 😉

FullSizeRender-8FullSizeRender-11FullSizeRender

Parlamentet har bare 25 delegater, hvor de er delt inn i to hus, det øvre og nedre. Men paralamentsbygget huser også blant annet de politiske partiene, et bibliotek og det nasjonale arkivet til miniputtlandet, som totalt har vel 37.000 innbyggere.

Nærmeste nabo er regjeringsbygget.

FullSizeRender-33

FullSizeRender-29

I september 2002 startet arbeidet og i feburar 2008 var det åpning, og mer enn 1 million murstein gikk med i bygget. Totalt kostet det da 42,2 millioner CHF, som etter dagens kurs er om lag 380 millioner kroner.

I tillegg er plassen utenfor, Peter-Kaiser-Square, belagt med murstein i tillegg til en del andre momenter som er laget av den samme type murstein.

Bygget fikk i 2010 en pris for arkitekturen. Som selvsagt heter The Brick Award…

Etter å sett litt nøyere på bygget, så syns jeg det er utrolig kult med både vinkler og bruk av vinduer. Og så er det vanvittig bra at det er så gjennomført i hele området rundt.

vad-18FullSizeRender-26FullSizeRender-24FullSizeRender-22FullSizeRender-1

FullSizeRender-27

Om man beveger seg 100 meter i luftlinje opp langs bergveggen, så finner man et flere hundre år gammelt slott. Og det umulig å komme inn i, i alle fall for oss vanlige dødlige. For kongefamilien lever der (noe de kongelige har gjort siden 1938) og har 130 rom å boltre seg i. Men jeg klarte ikke dy meg, og sneik meg inn på eiendommen, så jeg fikk med meg bassengområdet.

FullSizeRender-9FullSizeRender-30FullSizeRender-4FullSizeRender-5FullSizeRender-21FullSizeRender-17

På veien opp gjkk jeg forbi et forunderlig hus. Den som bor der må være noe eksentrisk tenkte jeg. Men da jeg kom ned fra slottsturen, så jeg at huset var senter for kunst og kommunikasjon.

Veldig spesielt og ikke videre pent om du spør meg.

FullSizeRender-20FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-19

Vaduz ble bare et kort stopp på ferden, jeg brukte tre timer på å vandre rundt og en time på lunsj.

Da jeg kjørte mot det lille landet, på bare 160 kvadratkilometer, så slo det meg mens jeg var i Sveits på vestsiden av grensen, at det var jo bare fjell der. Og ganske så riktig, hele to tredjedeler av landet er høyland eller fjell. Laveste punkt er 430 moh, mens det høyeste er 2.599 moh, altså høyere enn Galdhøpiggen.

FullSizeRender-32FullSizeRender-31FullSizeRender-28FullSizeRender-15FullSizeRender-23FullSizeRender-6FullSizeRender-3

Kategorier
Europa Tsjekkia

Forbannelse ble til kjærlighet

Grinete gubbe. Det startet der. Og så ble jeg utrolig sur. Som gikk over i forbannelse. Så kom skuffelsen over at jeg ikke fikk det jeg var ute etter og til slutt ble jeg bare oppgitt.

FullSizeRender-53

Slike følelser er det nok mange som har hatt på ferie. Med meg bygget det seg opp over ti små minutter.

Men det var ikke så rart. Jeg hadde sovet fire timer – dårlig – og hadde vært innom fire tsjekkiske steder på 11 timer i stekende sol. Og som alene reisende i tre uker på landeveien, så måtte det vel si pang.

Det er godt å banne skikkelig godt. Høyt. Veldig høyt. Ingen forsto jo uansett et ord om de skulle gå forbi. Om de ikke var norske, svenske eller danske da…

Så hva var problemet? Jeg fikk ikke tatt bildet jeg ville ta da solen gikk ned. Slottet i Cesky Kremlov var stengt pga arrangement. Og jeg hadde bare tre timer før solen gikk ned og jeg skulle dra videre.

Jeg klarte simpelthen ikke konsentrere meg om bildetakingen. Det ble bare rør. Følelsene hadde tatt over.

Noe var galt…

Så hva ble løsningen? Ganske enkel. Jeg booket meg et rom. Og ble en dag til. Droppet alle tanker om bildet.

Neste morgen gikk jeg opp mot høyden over Cesky Kremlov der jeg var kvelden før. Tok et par bilder, men fikk det ikke helt til å stemme. Motivet ble jo ikke likt det jeg hadde sett blitt tatt før.

Google – hjelp meg!!!

Like etter fikk jeg svaret. Jeg var på feil sted. På motsatt side av byen.

Med andre ord, jeg ble sur, forbannet, gretten og det som var negative tanker til ingen nytte kvelden før.

Helt fortapt

Eller var det nå bortkastet? Nei, ikke i det hele tatt. Det gjorde at jeg ble en ekstra dag. Og det angrer jeg ikke på. Heller tvert om. Jeg er overlykkelig.

Jeg er nemlig helt fortapt i Cesky Kremlov. Jeg elsker Praha, men dessverre har jeg nå funnet en ny tsjekkiske favoritt som har tatt over Prahas plass i mitt hjerte.

Du MÅ dra hit. Skal du til Praha – som alle andre – legg inn et par dager i Cesky Kremlov. Byen er 170 km sør for hovedstaden og det tar tre timer med tog.

Byen har nesten 14.000 innbyggere, men du får likevel følelsen av å være i en liten landsby når du er i gamlebyen som ligger nedfor et fantastisk slott. Forståelig nok er både slottet og gamlebyen på UNESCOs verdensarvliste.

FullSizeRender

Det finnes veldig mange gode restauranter her, og utelivet er også bra. Og som i andre europeiske gamlebyer, er det mye flott arkitektur å se og koselige gater å vandre i. Det er også svært populært å bruke elven Vltava til å nyte rolige dager i en eller annen farkost som flyter.

Det er mye andre superlativer jeg kunne ha brukt, men lar heller bildene snakke og kanskje pirrer det interessen din litt.

Først skal jeg la deg bedømme hva som er best. Først er bildet jeg jaktet på, som jeg ikke fikk kvelden før, fordi jeg dreit på draget med himmelretningene. Nummer to er bildet jeg tok innenfor slottsportene om morgenen, som var låst kvelden før. Tror jeg skal være glad for at slottet var låst jeg 🙂

FullSizder

FullSizeRender-85

 

Jeg tok sykt mange bilder her, gikk litt av skaftet kan man trygt si:

Byliv:

FullSizeRender-14FullSizeRender-20FullSizeRender-22FullSizeRender-24FullSizeRender-18FullSizeRender-12FullSizeRender-13FullSizeRender-11FullSizeRender-10FullSizeRender-9FullSizeRender-8FullSizeRender-3

FullSizeRender-47FullSizeRender-46FullSizeRender-39FullSizeRender-33

Slottet (det er malt rett på muren):

FullSizeRender-77FullSizeRender-97FullSizeRender-93FullSizeRender-95FullSizeRender-78FullSizeRender-62FullSizeRender-63FullSizeRender-64FullSizeRender-96FullSizeRender-94FullSizeRender-81FullSizeRender-69FullSizeRender-70FullSizeRender-61

FullSizeRender-41FullSizeRender-29FullSizeRender-23FullSizeRender-17

Vannsport:

FullSizeRender-54FullSizeRender-90FullSizeRender-59FullSizeRender-83FullSizeRender-82FullSizeRender-55FullSizeRender-48FullSizeRender-49

FullSizeRender-52FullSizeRender-15FullSizeRender-2

Diverse:

FullSizeRender-7FullSizeRender-4

FullSizeRender-100FullSizeRender-92FullSizeRender-50FullSizeRender-51FullSizeRender-66FullSizeRender-75FullSizeRender-74FullSizeRender-80FullSizeRender-60FullSizeRender-56FullSizeRender-37FullSizeRender-26FullSizeRender-31FullSizeRender-16FullSizeRender-6FullSizeRender-1

 

Kategorier
Østerrike Europa

Stopp! Og så klampen i bånn!

ble

Vanvittig flott natur. En av verdens råeste biler. Og et av Europas beste veistrekker. Et perfekt kinderegg.

 

Endelig var dagen kommet. Jeg skulle få teste Tesla’en skikkelig for jeg var hellig overbevist over at min 70D ville være perfekt for de 48 kilometerne på Grossglockner Hochalpenstrasse.

Hvorfor perfekt? La meg sitere fra en artikkel på hegnar.no: «70D går som et uvær. 0-100 km/t på 5,4 sekunder føles raskere enn i de fleste sportsbiler som følge av det momentane dreiemomentet.»

36 hårnålsvingene og utallige andre typer svinger, med få lange rette strekk. Her var det bare å tråkke på ut av svingene. Og la bremsene lukte svidd.

gro20
Sykt fornøyd på toppen av Edelweissspitze.
gro32
Glossglockner på 3.798 moh er den høyeste toppen i bakgrunnen.

gro39

gro38gro33Jeg startet i sør, i landsbyen Heiligenblut, allerede kl åtte om morgen. Turen gikk først til Kaiser-Franz-Josef-Höhe for å gå en fjelltur. Der fikk også bilen litt mer «juice på tanken» selv om det er ikke er nødvendig. Det holder å bruke superladerne sør og nord for passet.

gro27Men det er likevel utrolig kult at de har ladestasjon, type 2, både i Heiligenblut og i Zell am See i nord, samt på 2.369 meter over havet på Kaiser-Franz-Josef-Höhe. De vil ha elektriske biler på disse alpeveiene 🙂

Normalt koster det 35 euro å kjøre over, men elektriske biler får 10 euro i rabatt. Ikke like populært det kanskje blant elbil-haterne…

Tiden gikk fort, altfor fort oppe til beins i fjellet. Jeg trives litt for godt der, når jeg først kommer meg dit. Men den opplevelsen får komme i annen blogg.

For dette handler om å kjøre bil. Og selvsagt var det mye biler og motorsykler på veien, men likevel lite i forhold til juli og august. I tillegg havnet jeg i kø på vei opp da jeg i ett-tiden satte i gang igjen, mest pga veiarbeid og jeg sto langt bak i køen ved trafikklyset.

Da var det bare å gjøre det som ble en gjenganger denne dagen. Være tålmodig. Jeg kjørte til siden, stoppet og ventet. Så sto jeg klar til å kjøre ut på veien, men ikke før det hadde vært et langt opphold mellom kjøretøty. Da kunne jeg være så heldig at det gikk halvannen til to minutter før det kom et kjøretøy. Da kastet jeg meg ut før vekommende  passerte meg der jeg sto og ventet.

gro26
Slik sto jeg ofte og ventet til det gikk lang tid fra en bil kjørte forbi til neste kom. Gikk det for kort tid i mellom, så ventet jeg bare enda lenger. Det var det vel verdt.

Og så var det bare å tråkke gassen i bånn. For en nytelse. For en glede. Jeg har ikke hatt det så moro på lang tid. Plutselig oppdaget jeg at jeg lo høyt for meg selv i bilen.

Jeg var til tider i ekstase. Jeg tror ikke det har skjedd på 18 år da jeg kjørte Ford Mustang på tvers av USA og tilbake. Men dette var mye råere.

Så ufattelig gøy det var. Å kunne bruke det momentale dreiemoment for alt det var verdt. Gang på gang.

gro3

gro13

gro15

Derfor er det lett å forstå at en gjeng som hadde noen veldige spreke biler, blant annet Porsche, kjørte opp og ned et parti med utgangspunkt ved Edelweissspitze, som er vel 2.500 moh. Det hadde nok funnet frem barnet i seg igjen, for den følelsen satt jeg i alle fall med.

gro16

To ganger kjørte jeg meg ut foran motorsykler og det var sykt deilig å konstantere at det tok lang tid før den ene kom opp i ræva mi, mens den andre kom aldri dit (den så jeg bare av og til i speilet). Og da jeg slapp den første forbi.

Hvorfor lurer du kanskje på… Jeg måtte jo sjekke om jeg kunne holde følge. Og den bakdelen slapp jeg aldri. Tror nok karen var litt overrasket.

Er det rart jeg elsker å kjøre elektrisk?

gro40

 

gro18

For de som lurer om det var galemannskjøring, så kan jeg avkrefte det først som sist. Det er 100km/t fartsgrense mesteparten av strekket og svært sjelden er det mulig å presse den grensen alt for mye på grunn av alle svingene.

Og så må vi ikke glemme landskapet. Det er utrolig vakkert i alpene med snødekte topper, hvor mange er over 3.000 meter (Glossglockner er høyest med 3798 moh), små innsjøer, fossefall og grønndekte dalsider.

gro36

gro7

gro11gro29

Det gjør at du må stoppe flere ganger uansett for å suge til deg alle inntrykkene.

Uten tvil, den beste kjøreopplevelsen jeg noensinne har hatt!

gro37

Nå gleder jeg meg sykt mye til jeg skal kjøre tre eller fire fjellpass på en dag i Sveits. Så får jeg vel leve med at jeg trolig må droppe Stelvio denne gangen. Jeg bare håpe at været i de sveitsiske alper ikke ødelegger muligheten min.

Da kommer jeg til å bli potte sur!

Her er noen bilder til om du ikke har fått nok:

gro41gro30gro17gro28gro25rgro14gro10gro8gro9grogro1gro4gro6

gro35gro31gro21gro19

Kategorier
Europa Slovenia

– En herlig overraskelse

bl

Lake Bled – det var en kirke på en øy i en liten innsjø. Og ikke stort mer. Det var inntrykket mitt før turen. Alle bildene som dukket opp var med denne lille øya, så jeg tenkte hvorfor i all verden skulle jeg dra dit.

Jeg var nær på å droppe Bled og bestemte meg først et par timer før jeg passerte den slovenske småbyen. Magefølelsen sa at jeg burde gi det en sjanse.

Det var et veldig smart valg!

– Et fantastisk sted, sier nordirske Clare Coulter.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Faktisk så var dette det stedet jeg har kost meg mest på så langt på turen. Kanskje noe av grunnen var at jeg fant fort en indre ro her.

Og det er kanskje litt ironisk at jeg hoppet rett ut av bilen da jeg kom på kvelden for jeg måtte bare ta bilde av den der kirka…

erer2

Fra jeg våknet opp av fuglekvitter på en vanvittig bra campingsplass kalt Camping Bled var dagen perfekt.

Det ble obligatorisk med et morgenbad. Og de eneste jeg delte plassen med klokken ni om morgen var 20-30 ender og to svaner. Og de var bare et par meter unna. Så utrolig fredfullt. Nesten som jeg ble godtatt umiddelbart.

er7er1er8er20

Etter en herlig frokost gikk veien videre til Vintgar Gorge. Og forståellig nok ble det litt køgåing i den 1600 meter lange turen i canyonen som ble oppdaget i 1891. Bare to år senere ble det laget en sti, noe det måtte ha vært en farlig og vanskelig jobb, for klippeveggene gikk svært mange steder rett ned i den rasende elven som er full av stryk.

er38er37

er4

er31er39er29er41

er42er40er35er30er13er10er12Turen gikk så tilbake til Bled og opp til slottet som tårner over innsjøen. Selve slottet var ekstremt kommersialisert og ingen stor opplevelse. Du kan for eksempel tappe din egen vin eller få printet noe på eldgammelt vis.

er25er27er28er14

Men restaurantene hadde en vanvittig flott utsikt, og spesielt tre bord var tydeligvis av den eksklusive sorten.

er26er32

Utsikten ned gjorde at jeg oppdaget det offentige svømmeanlegget som så ut av å være utrolig bra gjennomført.

er24er22er33

Og der disse to svømte rett mot tre store beist…

er21

Det er forbudt med motoriserte fartøy på Lake Bled og det gjorde at stillheten var til stede hele tiden uansett hvor du befant deg langs den smaragd-grønne innsjøen som ikke er stort mer enn 1,45 kvadratkilometer. På det dypeste er den 29,5 meter.

er23er9

er6

er17

Jeg avsluttet dagen med en tur opp til utkikkspunktet Ojstrica hvor jeg traff to nordirske jenter. På samme tidspunkt som Nord-Irland-Tyskland startet sin kamp i EM. Og den ene hadde til og med en t-skjorte som viste at hun var en tilhenger.

– Vi måtte inngå et komprimiss. Siden hun ikke er interessert og jeg er, så gikk vi hit først og så ser 2. omgang, sier Stephanie Jemphrey.

– Vi er jo her bare i to dager og må utnytte tiden best mulig, sier Coulter.

– Men vi møter bare Tyskland en gang i EM, sier Jemphrey.

bled

Sistnevnte ga seg, og for de som lurer så vant Tyskland kampen 1-0. Det holdt likevel til avansement for nordirene, så jentene fikk litt å feire senere på kvelden.

Og hvordan var kirken på øya? Vel jeg droppet roturen ut dit som ville ta mye tid. Det fristet aldri å være en typisk turist og få med seg det ene alle som drar til Lake Bled gjør.

er3

En ting er sikkert, for meg var Lake Bled et mye bedre alternativ enn Syden. Massse aktivteter, utrolig flott turterreng og et herlig sommerklima. Denne dagen hadde vi 27 grader.

– Min venninne Lizze hadde vært her og skrøt noe vanvittig, så da måtte jeg bare dra hit, sier Jemphrey.

– Jeg hadde det på listen over plasser jeg måtte dra til. Jeg elsker det her, for det er så mye å aktiviterer å drive på med og så er det ikke så mange turister, sier Coulter.

Jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer tilbake ved en senere anledning. Og jeg som vurderte å droppe det…

er34

PS! For de som ikke har hørt om Bled (vel 5.000 innbyggere) før, så kan jeg kanskje fortelle at et sted like i nærheten er mye mer kjent for nordmenn som følger med på skiskyting. For Pokljuka er bare 14 kilometer unna.

Til slutt må jeg bare ta med dette bildet. Hva i all verden tenker de på de som har laget dette tilbygget? Vel, det handler vel nok kun om penger og ikke noe annet. Så ut til å bygget for utleie…

er15

Kategorier
Europa Slovenia

Slovenias kystperle

pir2

4,7 promille. Det handler ikke om alkoholprosenten i blodet, men hvor stor kystlinjen til Slovenia er i forhold til Norge. Den slovenske riveraen er på bare 46,6 kilometer. Det er samtidig utrettferdig å sammenlignet Norges, som har verdens neste lengste kystlinje etter Canada.

På den lille fliken med sjøkontakt har Slovenia tre småbyer og totalt 14 steder med bebyggelse. Og det ene av dem er vel verdt et besøk.

Piran er idyllisk, vakker, sjarmerende og avslappende. Og om sommeren er det smekkfullt av turister, spesielt italienere og østerrikere. Førstnevnte blir kanskje dratt mot en arkitektur som minner om Venezia, men uten kanalene.

pir14pir39pir30pir6

Selv om parkeringsplassene før byen var smekkfulle, var det få turister å møte både på spaserturen inn til sentrum og i selve bykjærnen. Og godt var nå det.

Gatene er utrolig trangene og brosteinsbelagt, så her er det kun motoriserte kjøretøy på to hjul som kommer inn bortsett fra i en gate opp til bymuren. Små koselige restauranter finner man både inne i smugene og gatene samt langt sjøkanten.

pir26pir31pir40pir25pir24

Selv om det ikke er noen strender her, så er det veldig godt tilrettelagt for enkel badetilgang til havet likevel. På veien inn til sentrum er det merket 68 plasser langs sjøen (en plass for fisking), men ikke spør meg hvorfor.

På yttersiden slo bølgene hardt inn mot kanten, men fire jenter hadde likevel dristet seg uti.

pir41pir27pir28

Småbåthavnen spiller en veldig sentral rolle og og små båter fisker blant annet etter sardiner. Noe du kan være med å oppleve dersom det skulle stå på listen over ting du vil gjøre.

Men de fiskebåtene der hadde jeg ikke gått opp i av egen fri vilje.

pir36pir35pir34pir37pir32

Jeg måtte selvsagt opp i kirketårnet, som ble bygget i 1608-09. Det tok meg 146 trappetrinn før jeg var oppe i det 47 meter høye tårnet.

En euro var utrolig billig. Til sammenligning kostet til åtte euro i Venezia.

pir12pir11pir13pir20

Jeg kom i prat med kvinnen som solgte billetter, og ville snakke om viktigheten av kystlinjen.

Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun tok helt av, men da om det politiske spillet mellom Slovenia og Kroatia i sundet mellom de to landene. Det er ikke tvil om at det er en het potet.

Det var et litt uvant treff i byen også. For Harley Davidson-eiere. Men i og med det var søndag, hadde nok mange dratt derfra. Men så blant annet en klubb fra Liege i Belgia som ikke hadde dratt enda.

pir7pir9

Jeg har ingen vansker med å se at de ønsker å bli lenger…

En flott by, og jeg skal innrømme at før jeg gjorde research før turen hadde jeg aldri tenkt over at Slovenia faktisk hadde en kystlinje. Men aldri for sent å lære noe nytt.

pir38pir17pir29FullSizeRenderpir10pir8pir5pir3pirpir1

 

 

Kategorier
Europa Italia

Kuleis? Eller kanskje ei flaske vin?

 Kontrastene er åpenbare. De med litt tykkere lommebok kjøper bluse til 300 euro, mens masseturismen handler souvenirer til tre euro 20 meter lenger nede i gata. I en liten landsby som Sirmione, så ser man fort hvem som er hvem. 

Her er det heller ikke noe eget butikkstrøk á la Rodeo Drive for de rike. Her er billig og dyrt om en annen i hele landsbyen.

Men det er en del av sjarmen og ikke noe man bryr seg noe særlig mer om. Men selv var det en kontrast som jeg fant svært interessant. I en butikk/restaurant/isbar – vet ikke helt hva jeg skal kalle den – så kunne du kjøpe en svær galatio (italiensk is ) til ditt barn frem til midnatt, mens du selv handlet en flaske vin eller grappa.

Det var nesten absurd å ha en slik kombinasjon. Men kanskje lurt,de hadde jo noe for både barn og voksen…

IMG_7538

Helt nord på øya kan man gå tilbake til antikkens tid ved å besøke Grotte di Catullo mens du noen minutter senere står utenfor de lukuriøse forretningene. Nok en enorm kontrast.

one9

Nordenden er også et ypperlig sted for å ta til deg solstrålene, og blir det for varmt, kan du enten kjøpe noe leskende i baren eller ta en dukkert. Det er ikke sand, men likevel et nydelig sted å bruke noen timer etter å ha besøkt ruinene. 

one19

one20

Og jeg måtte jo ha en bade-selfie etter 10 dager med regn. Men det er ikke alltid like enkelt å ta et bilde når man skal ta det selv…

one17

Landsbyen ligger helt på enden av en smal halvøy helt sør i Gardasjøen (Italias største innsjø, 346 meter dyp på det meste) og så må du parkere før du GÅR over broen. Kun innbyggerne får kjøre inn i de smale gatene.

Borgen Rooca Scaligera er et dominerende syn i det kan skal gå inn. Her må du dessuten stå i kø til alle døgnet tider for å få tatt dit bilde. Men det er ikke tvil om at det finnes bra mulighet til et godt bilde her på forskjellige vis slik du kan se her:

one22

Det er umulig å ikke la seg fortrylle i det du stiger inn i Sirmiones verden. Smale gater, små smug, koselige og gode restauranter med utsikt mot Gardasjøen, alt av spa-behandlinger og mange flotte hoteller gjør dette til et sted i romansen sitt tegn. Her kan du ta med deg din kjære og det er ingen tvil om at kjærligheten vil blomstre.

Men ikke alle opplever kjærlighetens lykke her. Den eksentriske operasangeren Maria Callas bodde i byen i det huset dere kan se på bildet under. Hun ville forlate ektemannen og sa at hun skulle gifte seg med sin store kjærlighet Aristoteles Onassis. Bare et problem, han ville ha en annen. Og han giftet seg i stedet med ingen ringere enn Jaqueline Bouvier Kennedy, som var blitt enke etter drapet på John F. Kennedy.

one8

Sirmione er sted for å stresse ned, glemme hverdagen og bare nyte livet. Og ikke minst, et umerket utgangspunkt for din ferie ved Gardasjøen. Her er det nemlig flere flotte steder å besøke.

Her er noen flere bilder fra mitt opphold i den romantiske og kontrastfylte landsbyen:

oneone15one27one26one10one5one4IMG_7575IMG_7539

Kategorier
Europa Frankrike

Ble det fransk åpning?

Det var helt uaktuelt med et fransk kyss på mitt første Frankrike-besøk. Men etter som timene gikk, så tenkte jeg, hvorfor ikke gå for en fransk åpning. Det gikk ikke på dag 1, men jeg ga meg ikke og prøvde to ganger på dag 2. Ble alle gode ting tre…

1col7

For de uinnvidde så kan det være greit å fortelle at en fransk åpning kan være åpningstrekkene 1.e4 e6 i sjakk eller litt småfrekke truser med åpning i skrittet…

Kanskje litt drastisk å jakte den frekke fransk åpningen og forvente en slik åpenhet og gjestfrihet på mitt første besøk. Det er kanskje på tide å innrømme at min franske åpning handlet om en glippe i skydekket. Jeg ville bare se litt blått der oppe.

Jeg er i Colmar i Alsace. Og jakter nok et fotomotiv. Men første dag var grått der oppe på himmelen og det regnet flere ganger. Været var rett og slett nitrist og fotomessig et mareritt.

Så slik ble bildene da:

1col21col121col131col22

På dag to sto vekkerklokken på 06.00. Det skulle være opphold etter soloppgangen. Men neida, det var bare å legge seg igjen, for det var lett yr.

Klokken ni dro jeg på turné. Målet var tre landsbyer og en ruin langs Route des vins d’Alsace, alle noen få kilometer fra Colmar. Og det ble både en frustrerende og fantastisk dag. Ekstremt flotte steder, men regnet kom og gikk akkurat som det ville.

Etter ruinen og to landsbyer tok jeg sjansen på å sjekke om jeg fikk min franske åpning over Colmar. For det så litt lettere ut.

Men nei, det var tydeligvis bare å gi opp.

Fargene på husene holdt humøret opp selv om været gjorde sitt for å ta knekken på det.

2col52col6

Den siste landsbyen Eguisheim ble siste mål klokken 18 på kvelden og etter halvannen time der, så jeg plutselig at det var en del blå på himmelen. Dog i feil himmelretning. Men likevel heiv jeg meg rundt, og kjørte nordover mot Colmar igjen. Motsatt retning av det jeg skulle.

Skulle alle gode ting bli tre. Men nei, det var litt blått kun i nord. Feil himmelretning. Og det løsnet heller ikke opp i sør slik jeg håpet.

Så da ble det en skuffet herr Sætre som måtte dra fra Frankrike uten sin franske åpning i sør.

FullSizeRender

 

Selv om det ble ørlite blått i nord, som du kan se på bildet under, så var jeg ikke fornøyd.

Selv om kanskje jeg likevel fikk en fransk åpning 😉

3col

 

Noen andre bilder fra Colmar (Og ja de liker å bruke Venezia-navnet, stedet ved kanalen heter La Petite Venise):

1col1col31col41col51col101col111col161col171col181col191col201col211col241col251col273col15

1col292col5

3col4FueRenderFullSizender

 

 

 

 

Kategorier
Europa Tyskland

Supervei eller oppskryt?

hoved

Flere har rute 500 – Schwarzwaldhochstrasse – på sin topp ti-liste over veier du må kjøre i Europa. Og er man på bilferie, og har lyst å teste Tesla’en, så må man jo høre på denne typen råd. Men er veien gjennom Schwarzwald så bra som mange vil ha det til?

wald6

wald

 

Kvaliteten på dekket var i alle fall førsteklasses. Nyasfaltert i starten fra Baden-Baden og glimrende på resten av turen.

Så hva gjør det spennende å kjøre gjennom en skog? Høye trær? Mye skog? Vel, her var det mye skog. Og det er for meg totalt uinteressant og drepende kjedelig.

wald4

wald5

Nå var der noen få hus her og der, men de lå der mest for vintersesongen og skikjøring. Mye tydet på at det er glimrende turterrenget i området. Men det var jo for å kjøre bil jeg var der.

Men veien ga meg absolutt ingenting. Jeg har ingen forståelse for at dette veistrekket skulle være spesielt. Det er flere steder i Norges som gir en mye bedre kjøreopplevelse. Den kan til nød brukes som avveksling fra autobahn.

sch-10

Det var også et par utkikkspunkter, men de så jeg ingenting fra. Dessverre begynte det å regne etter et kvarter og tåka lå lavt. Kanskje var det noe å se der, ikke vet jeg.

wald9

Jeg kom meg ikke lenger enn til Ruhestein, kun 35 kilometer. Veiarbeid gjorde at det var bom stopp.

wald3

Det var like greit. Schwarzwaldhochstrasse var en enorm skuffelse. Rett og slett bortkastet tid. Selv om Tesla’en var en nytelse også på disse veiene.

Der var ren og pur glede å komme ut på autobahn noen minutter senere og la høyrefoten tråkke pendalen i bunn…

 

Kategorier
Europa Tyskland

Et himmelrike innenfor murene

Gamlebyen. Ordet har en enorm drakraft. De aller fleste av oss blir dratt mot det gamle. For historie er noe som opptar svært mange av oss.

Men få byer er så unik som Rothenburg ob der Tauber. Byen på om lag 11.000 innbyggere har nemlig en nesten intakt middelaldersk byarkitektur. Og utrolig nok, store deler av byen er omkranset av den opprinnelig bymuren, som ble påbegynt omtrent da det ble bystatus i 1172.

Det er en selvfølge at byen er på UNESCOs verdensarvsliste.

Jeg parkerte like utenfor muren og det slo meg med en gang at noe storslaget ventet på innsiden av denne porten i muren.

FullSizeRender-4

Turen rundt muren gjør at tankene går mange hundre år tilbake og til hvor vanskelig det måtte være for en krigsherre og innta stedet. Du kan selv gå oppå muren i om lag 60 prosent av omkrets av gamlebyen.

Byen har blitt gjenoppbygget flere ganger. Den har blitt ødelagt av jordskjelv, den har vært herjet av brann og vært under beleiring. Under andre verdenskrig ble 40 prosent lagt i ruiner under et enkelt bombetokt 31. mars 1945, men heldigvis stoppet en amerikansk general, som tidligere hadde besøkt byen, den fra å bli helt ødelagt. Siden den gang har man gjort en nitidig jobb med å rekonstruere Rothenburg ob der Tauber.

I dag er byen et yndet turistmål. For første gang på min tur i Europa ble det mye turister. Allerede etter 200 meter, møtte jeg dette synet.

FullSizeRender-35roth

Hva i all verden var så interessant at alle var helt oppslukt? Jo, det var to dukker i hvert sitt vindu som kommer frem hver time der den ene drikker øl. Vel, jeg syns det var mer fasinerende med turistene jeg.

Fender

Men stedet over alle steder innenfor murene er det jeg brukte som hovedbilde. Her går ei gate nedover mot et tårn mens den andre går rett frem mot et annet tårn, og dette motivet er et av de mest kjente fra Tyskland. En tysker sa til meg at dessverre var umulig å få tatt uten mennesker i det.

Men da blir jo bildet kjedelig syns nå jeg da. Det sa jeg ikke til ham. Døm selv, er er begge deler.

Med:FullSizeRender-27FullSizeRender-28FullSizeRender-30

Uten:

FullSizeRender-38

Det var både overskyet, litt blå himmel og det regnet hardt tre ganger. Været var ekstremt skiftende i de fem timene jeg var der. Litt sjarmerende, spesielt siden jeg sto varmt og tørt på bymuren da den verste skuren kom.

regnregn1

Først som sist, Rothenburg ob der Tauber er et sted som du MÅ se og oppleve en gang i livet. Det er det så absolutt ingen tvil om. 

Her er noe flere bilder:

FSizeRenderFullSerFullSizeRender-1FullSizeRender-6FullSizeRender-7FullSizeRender-10FullSizeRender-12FullSizeRender-14

FullSizeRenderIMG_7108IMG_7111izeRenderllSizeRendernde1rrRenderroth1SizeRenderullSizeRender

Kategorier
Europa Tyskland

En fotografisk reise gjennom Mosel-dalen

mos1
En båt jobber seg motstrøms opp Mosel forbi Cochem.

Ingen samtaler. Ingen intervju. Bare bilder. Av og til er det mer enn nok. To dager i Mosel-dalen er festet til «film» og her finner du resultatet.

Med noen få ord tåler du nok. Elven Mosel i Tyskland danner et midtpunkt for et fantastisk vindistrikt. Og for noen landsbyer du kan besøke, som for eksempel Bremm, Cochem, Beilstein, Bernkastel-Kues og Trittenheim. Den ene vakre enn den andre. Alle med sin egen sjarm. Men i dag får de fred, slik de får i tidlige sommerdager.

Det er nemlig svært lite turister på denne tiden av sommeren. Men det er ikke vanskelig på se på antall hoteller og restauranter at det er vanvittig med trøkk i juli og august. Av og til er det en velsingelse å ta tidlig ferie.

Det er også svært fasinerende å se vinrankene som klamrer seg til åssiden. Noen steder er det over 60 graders helling! Her utnyttes hver en kvadratmeter.

Man bør sette av en uke eller helst to om man drar hit. Og bare ta seg fra landsby til landsby på sykkel. Nyte vin og god mat på et nytt sted til både lunsj og middag. Så tett er det mellom landsbyene. Da får man i alle fall prøvd en del av alle vinene som produseres i dette vakre området.

Vel nok prat, som alltid ble mer enn hva jeg hadde tenkt.

Her er en del av bildene om ble tatt. Håper de faller i smak:

FullSizeRender
Bremm.
mos
Cochem.
mos2
Trittenheim er landsbyen man ser rett frem i bildet.
mos4
En fugl flyr båten i møte i Cochem.
mos5
En svanemor og hennes åtte små.
mos6
Poenget er vel å tømme flaskene ja…
mos7
Cochem.
mos9
En vin-apotek er vel ikke forakte.
mos10
29 grader ble i meste laget for denne karen…

mos11mos12mos14mos15

mos16
Bernkastel-Kaus.

mos17

mos18
En liten vill en…
mos19
Bernkastel-Kaus.
mos20
Slikt er det siste man vil se i Mosel-dalen.

mos21mos22

mos23
Kjørte så langt jeg kunne. Var vel ikke helt lov, men men
mos24
Vinranker på en helling på om lag 60 prosent.
mos41
Svanemor hjelper sine små med å få mat.
mos26
Taro jobber seg oppover Mosel
mos40
To goder i livet på samme sted. Tesla og vin.
mos39
Sykkel- og passasjerferge over til Beilstein.

mos38mos37mos36mos35mos32

mos33
I trygge hender den piloten.
mos31
Beilstein.
mos28
Beilstein.
mos29
Beilstein.
mos27
Litt skjevt her og der…
mos34
Klar for sprøyting.

mos13

mos30

mos8

Kategorier
Europa Luxembourg

Landsbyen i svingen

For lang, lang tid siden gjorde elven Sauer sitt til å skape et perfekt tilholdsted for en landsby i Luxembourg. Den har gjort en 180 grader sving og på det smaleste er det bare 50 meter med land mellom elven i nord og sør.

esch-5

De vel 300 innbyggere har klamret seg tett i tett på en liten klippe i landsbyen Esch-Sur-Sure. Alle gater er enveiskjørte, og det er kanskje ikke så rart når man har så begrenset med plass.

esch-12

Denne morgen handlet det om jakten på et bilde. Og jeg da måtte jeg ta beina fatt. På en sti som i starten så ikke til å være brukt på lang tid. Men trolig kom det av turistene ikke var kommet enda. Og godt var nå det, det er noe eget å så å si ha et så vakkert sted for seg selv.

esch

Kvelden før lurte kvinnen som viste meg rommet på hotellet hvorfor jeg hadde valgt deres landsby.

– Jeg jakter etter små vakre og idylliske steder i Europa. Her er det veldig flott og det er fantastisk å kunne være på et så stille og harmonisk sted, svarte jeg.

– Vel, du som er her i kun et døgn syns nok det. Jeg som bor her holder på å bli sprø. Det er alltid for lite, sa hun.

sure.jpg

Tilbake til turen. Stien ble bedre, men jeg fikk det ikke til å stemme at den plutselig gikk nedover igjen. Det passet dårlig med mine fotoplaner. Jeg gikk noen meter tilbake fulgte et elveleie og så en traktorvei. Instinktet mitt sa det var riktig.

Men så ombestemte jeg meg. Dette måtte likevel være feil i forhold til vinkelen til landsbyen. Og så snudde jeg nok en gang, men denne gangen gikk jeg oppover i skogen. Jeg måtte opp for å få bildet mitt. Det var jeg sikker på. Eneste problemet var at jeg følte at spindelvev traff meg hver 10. meter. Og på bakken krydde det av edderkopper.

Jeg hater de krypene, men målet mitt skulle jeg nå. Og ti minutter senere klivret jeg meg ut på en avsats. Der fikk utsikten min!

sur

Jeg kom meg ned i landsbyen igjen og på veien ned kunne jeg konstantere at stiens utsiktspunkt var elendig. Av og til skal man følge magefølelsen og instinktet.

En halv time senere var det tid for å dra videre. Men lysnet det ikke litt opp? Skal jeg gå opp igjen?

Det var nemlig overskyet mens jeg gikk på min lille tur. Kunne jeg få litt blå himmel på bildet? Jeg gikk selvsagt opp i åssiden igjen, men blåfargen holdt seg unna.

sur1

Da var det likevel verdt det å ta tur nummer to selv om bildene ikke ble noe bedre. Fikk i det minste litt mer trim 🙂

Jeg kunne i det minste glede meg over at det ikke regnet slik det var meldt den dagen.

Noen bilder til:

selfie.JPG
En selfie for de som eventuelt vil se det – er jo visstnok så sykt populært å ta på ferieturer.