Kategorier
Nordland Norge

To fjelltopper på én dag

Facebook. Elsket og hatet. Og en utstillingsplass for fjellkåte nordmenn. Vi simpelthen elsker å vise oss frem. Gjerne dag etter dag på en ny topp.

Noen er drittlei egenposeringen. Skrytet.

Men til syvende og sist kom en venn med et argument som slår alle andre uansett:

– Jess, men ka pokker! 😀 Trur faktisk ditte mediumet her får folk til å gå enda meir på fjellet enn de ellers villa gjort! :) Så pytt pytt.

Så sant, så sant! Om det er slik at Facebook og andre sosiale medium får folk som ikke liker å gå på fjellet, andre til å gå oftere, så er jo det fantastisk. Da får de andre tåle alle bildene. Og så er de som regel ikke så ille å se på heller da.

Er jo slik selv. Det å kunne ta bilder, er en ekstrem motivasjon. Og det har fått meg til topps når jeg har ønsket å gi opp.

Men å posere med et glis – nei der går grensen.

lof-14
Det var umulig å ikke glise litt med en slik utsikt.

Vel, av og til er det umulig å unngå selv for meg😉

Vel, nå skal jeg skryte. Av utrente meg. To fjell på en dag. Det var målet. Ett om morgen og ett om kvelden. Slik måtte det bare bli for neste morgen måtte jeg ta fergen Moskenes-Bodø siden det var kun en avgang den dagen.

Ja, jeg var i Lofoten. Sykt vakre Lofoften. Uansett hvordan man prøver å beskrive dette landskapet, så er man sjanseløs på å yte det rettferdighet.

Men for å si det slik, skulle jeg ha anbefalt et sted i Norge å besøke for en utlending, så ville valgt falt på Lofoften 100 av 100 ganger. Absolutt ingenting i vårt vakre land kan måle seg.

Og det kommer fra en som vokste opp med Sunnmørsalpene og Hjørundfjorden som nærmeste nabo.

Etter en dårlig natts søvn i bilen, et kort morgenstell og en times kjøring var jeg endelig fremme.

Ved Hauklandstranda. Ved foten av Mannen og Veggen. Det er alltid litt ekstra spesielt å starte en fjelltur ved havnivå.  Jeg begynte å traske oppover. I svært behagelig tempo, for jeg hadde jo tross alt to fjellturer foran meg. Det ble mange bekymrede blikk oppover fjellsiden for toppen lå innehyllet i tåke.

– Gå din vei. Finn noen andre å plage, sa jeg halvhøyt til meg selv.

lof-3

En meter. Og så en meter til. Faktisk gikk de meterne fort. Og 50 høydemeter fra toppen forsvant plutselig tåka. For en utsikt. Jeg ble stående å måpe. For jeg summet meg, og gikk de siste meterne til topps.

Jeg var på toppen av fjellet. Vel, fjell og fjell. Det blir jo kalt det. Men Mannen er ikke mer enn 400 moh.

Men hvem bryr seg om det når dette er utsikten:

hauke1
Hauklandstranda

lof-6

Jeg knipset i vei og hadde titalls bilder av nøyaktig det samme motivet. Men slik er jeg bare. Jeg mister litt fornuft når kameraet er i hånden.

Vel nede igjen ble det et skikkelig morgenstell ved Hauklandstranda. Kanskje greit, når man skal møte venner. Lunsjen ble tilbrakt i idylliske Nusfjord sammen med dem, før jeg dro videre sørover mot Reine.

lof-10
Nusfjord
lof-11
Reine.

Klokken hadde blitt 18 før neste fjell skulle bestiges. Et fjell man ble advart mot å gå på dager hvor det var vått i terrenget. Selvsagt var det vått og sleipt, men det kan jo ikke stoppe en stor erobrerer av høye fjelltopper…

Opp til skoggrensen gikk det som en drøm. Men så ble det bratt. Sykt bratt. Og pausene ble mange. Svært mange.

Men til topps kom jeg.

Reinebringen er ikke høyere enn 442 meter over havet. Men det føltes ut som en topp på 2000 meter. For så bratt er det å gå opp.

Det sa vel mest om min fysiske form.

Og på motsatt side, så stuper fjellet 442 meter ned til Reine. Da bør man passe seg for hvor man går…

lof-15
Man må leke litt…

Så hvordan skal man beskrive denne utsikten? Jeg lar være og så får du bare nyte:)

reine

Jeg tok kanskje litt hardt i når jeg sier jeg gikk to fjell på én dag, men det er vel lov å overdrive litt… Den andre toppen var uansett sykt luftig.

Er det et sted i Norge du må ha på din «Bucket List», så er det Lofoten. Nærmere paradis på den nordlige halvkule kommer du ikke.

DRA, DRA, DRA!!!

 

Kategorier
Europa Nord-Irland

I fotsporene til Game of Thrones

Det bildet vil jeg også ta. Det var tanken da jeg så et bilde fra The Dark Hedges. Kanskje bedre kjent som The Kingsroad for alle de som er store tilhengere av Game of Thrones.

darkuten
The Dark Hedges.

The Kingsroad er hovedveien i serien, og den strekker seg fra Castle Black ved The Wall til hovedstaden King’s Landing.

Og spesielt et sted, The Dark Hedges (en allé av bøketre satt opp i det 18. århundre), har blitt et veldig populært sted å besøke for fans av Game of Thrones. Det ligger i Stranocum i County Antrim i den nordlige delen av Nord-Irland.

Det var en scene derfra i episode 1 i sesong 2, men jeg husket ikke å ha sett stedet fra serien. Kan vel ikke kalle meg blodfan akkurat. Men bildene fra The Dark Hedges gjorde at jeg bare måtte dra dit.

Med tanke på at dette var et av de mest besøkte stedene i Nord-Irland, så var ikke håpet all verden om å få det perfekte bildet.

For det var mye folk der. Hele tiden.

ir-4

Selv om det er langt fra perfekt, så syns du kanskje bildet øverst oppe ble helt greit når du ser på det. Jeg skulle ønske at mer av veien var med, men det er kanskje ikke så viktig.

Men dessverre viser ikke bildet øverst i bloggen virkeligheten.

For slik er orginalen:

darkmed
En kvinne er litt til høyre for midten langt nede på bildet.

Ja, akkurat, en dame dukket opp. Du kan se henne nede i bildet litt til høyre for midten.

På bildet øverst fjernet jeg hodet hennes. Men for meg er det juks.

Dette var mitt aller første bilde, jeg bare måtte knipse for å få ett der det var tomt av folk. Men som du ser, jeg bommet så vidt det var.

Og jeg fikk aldri muligheten igjen. Etter en time ga jeg opp.

Jeg tok heller bildene under og reiste videre.

Av og til går det ikke som man ønsker. Men i det minste har jeg vært gått langs The Kingsroad i fotsporene til Arya Stark…

ir-5ir-6

Kategorier
Norge Troms

Tok nasjonaldagen til fjells

Det var meldt snø. Og snøen kom. Litt for tett til min fornøyelse. Men det er vel lov å ha litt flaks…

Over Tromsø by var det gløtt av blå himmel. De som skulle feire nasjonaldagen var nok svært fornøyd med at nedbøren holdt seg borte midt på dag.

Men 17. mai er ikke den trivligste dagen om man er alene. Da er det like godt å holde seg unna folkemengdene.

Så jeg stakk til fjells. Målet var Smørstabben og Bruna. På veien ut til Kvaløya så det mørkt ut. Nedbærskyene truet.

Vi som har bodd her oppe på 70 grader nord vet at det kan snu fort. Veldig fort…

Jeg hadde gått i bare 20 minuter før styggedommen kom dalene fra himmelen. Men det var ikke verre enn at jeg fortsatte opp fjellsiden.

Men det ble verre – mye verre. Tett snødrev. Og så på 17. mai…

Til slutt var sikten på 30 meter. Og det var bare å søke ly bak en stein.

Etter at jeg hadde laget en liten snømann.

IMG_6534
Umulig å se hva som skjuler seg bak snødrevet.

Om lag et kvarter senere så lettet været litt og jeg gikk ut på kanten ned mot Grøtfjord. Men sikten mot den idylliske bygda ble aldri bra. Etter 20 minutter ga jeg opp og jeg gikk tilbake til der jeg søkte ly. Det var vel bare å gå ned igjen.

Men jeg ga det ti minutter til. Lettet det ikke litt? Jo, det var ikke et synsbedrag.

Det ble mindre og mindre snø i luften i det jeg gikk utover igjen.

Og plutselig stoppet det å snø. Jeg begynte å løpe utover mot kanten. For solen sendte plutselig noen stråler ned mot Grøtfjord.

Jeg rakk det akkurat, for sånn så det ut i to minutter:

snap1
Grøtfjord. Jeg fikk et par magiske minutter der solen traff det lille tettstedet.

snap2-ny

På veien ned fra fjellet kom det mer snø, men det var umulig å holde igjen gliset selv om jeg var våt og kald.

Jeg hadde hatt flaks. Mer flaks enn det man kunne drømme om slik været hadde vært.

Der og da ble nasjonaldagen perfekt. Alene. Til fjells. Så vakkert. Så vilt. Så uforutsigbart.

Gratulere med dagen, Norge 🙂

der
Her ser dere utsikten som var umulig å se da jeg kom opp på fjellet.

FullSizeRender

 

Kategorier
Norge Oppland

Himmel og helvete i samme pakke

Vondt. Smertefullt. Ren og skjær idioti. Sta galskap.

Jeg er ikke noe vakkert syn etter åtte kilometer i fjellet.
DØDSLITEN: Jeg er ikke noe vakkert syn etter åtte kilometer i fjellet.

Hver en muskel verket. Plutselig hadde jeg muskler jeg ikke trodde eksisterte. Jeg løftet blikket fra de spisse steinene i steinura. Tok de aldri slutt…

Øynene gikk rett tilbake til håndleddet og GPS’en. Åtte kilometer var akkurat passert. Med andre ord, 25 prosent av turen var tilbakelagt.

Heldigvis hadde en kar på kaia i Gjendesheim lovet meg en varm seng og et måltid i Memurubu. Og ikke minst skyss med båten neste morgen om jeg foretrakk det i stedet for å gå tilbake samme dag. I den steinura der og da ble turen halvert.

Beklager til dere fjellgeiter. Der var 50 prosent av distansen over 🙂

Det gjensto bare å sende en sms.  Han at jeg ga beskjed i god tid siden de holdt på å forberede til turistsesongen som startet neste dag.

Besseggen

Impusiv.

En god egenskap sier de. Og som regel kommer det noe godt ut av det. Det er torsdag morgen. Kjeder meg og surfer på nett. Ser på diverse fjellturer og faller helt for Besseggen. Det må jeg gjøre. Så fort som råd. Som sagt, så gjort.

SKYER: Det var halvskyet tidlig på dagen.
SKYER: Det var halvskyet tidlig på dagen.

Halv åtte neste morgen forlater jeg Trondheim og vel fire timer senere parkerer jeg ved Gjendesheim. Dagen før turstisesongen starter.  Det er hektisk aktivitet, for at alt skal bli klart.

Gjestfriheten er likevel stor. Jeg blir som nevnt tilbudt overnatting og skyss med båt, for ingen har gått tilbake langs vannet i år kunne de fortelle. Og det var heller ikke å anbefale. For mest sannsynlig var stien oversvømt noen steder på grunn av stor snøsmeltning. Jeg legger inn telefonnummeret til de på Mumrubu før jeg tar mine første steg oppover fjellsiden.

bess-4
OPP: To polakker på vei opp, men de snudde på toppen av Veslefjellet før de nådde Besseggen.

Bare utlendinger

Været er perfekt. Halvskyet og så å si vindstille. Og tomt for folk. Jeg møter tre amerikanere på vei ned, mens jeg på vei opp passerer noen spanjoler. Den siste timen opp til Veslefjell (høyeste punkt med 1743 meter over havet) går jeg sammen med to polakker. Men de snur da noen regndråper kommer, for

de var sikre på at de mørke skyene i øst ville gi mye regn.

De vraket selve Besseggen, som kun var noen minutter unna. De kan angre. Det ble nemlig ikke mer regn. Og jeg endte opp solbrent i ansiktet.

SUG: Det er godt man er litt forsiktig når man ser over kanten.
SUG: Det er godt man er litt forsiktig når man ser over kanten.

Jeg forlot de klokken 15 og resten av turen var helt fri for andre fotturister. Neste dag da båten startet å gå ventet de 200 mennesker.

Bare 20 minutter senere lå Besseggen i all sin prakt foran meg med Bessvatnet på høyre side og Gjende til venstre.

Det var på tide å få i seg næring. Lunsj i det frie. Helt mutters alene. Større frihetsfølelse finnes ei. Der og da fantes det ikke et vakrere sted på jord.

VAKKERT: Besseggen
VAKKERT: Besseggen går ned fra midten av bildet med Gjende til venstre og et mørkt Bessvatnet til høyre.

Men lite visste jeg om det som ventet meg senere…

Bilder

Turen hadde gått strålende opp til Besseggen. Og etter å fått i meg næring var det tid for å få brukt kamera. Et obligatorisk skrytebilde på fjesboka ble tatt etter mye om og men. Måtte jo prøve på et vis å ta en selfie i den vakre naturen.

Det ble mange fotostopp langs Besseggen. Tiden blir fort glemt med et kamera i hendene.

NYTER: Av og til må man bare nyte og ikke tenke på tiden.
NYTER: Av og til må man bare nyte og ikke tenke på tiden.

Det er nesten som det er litt irriterende at man har litt høydeskrekk. Det gjør at man ikke våger seg helt ut på kanten for å prøve å få noen spektakulære shots.

Jeg prøvde et par ganger og suget i magen kom. Veldig fort. Det er jo bare å miste balansen litt, så venter døden flere hundre meter lenger nede. Man kan trygt slå fast at å ta en slik sjanse er tåpelig for et bilde. Som trolig likevel er mye bedre i hodet enn på print.

Det er i grunnen litt rart hvor fort en kropp går fra å være full av energi til å føles kjørt. Noen meter etter oppstigningen fra Besseggen kom de første tegnene på at kroppen ikke var helt fornøyd.

Kanskje ikke så rart. Alt jeg hadde av litt større fysisk aktivitet før turen var en fjelltopp på 500 meter samt to sykkelturer på 20 kilometer hver.

Med andre ord, et perfekt grunnlag for en langtur på 30 kilometer med mange høydemeter…

Vi i 40-årene mestrer jo uansett alt av fysisk fostring 🙂

Sykt vakkert

Men lettelsen over at jeg midt oppe i steinrøysa hadde bestemt meg for å sove på Memurubu var enorm. Og humøret ble bedre selv om jeg likte steinrøya svært dårlig fortsatt. Omsider kom jeg meg endelig opp på toppen.

Vel, rettere sagt en av mange småtopper.

Så bar det nedover. Mer smerte, men på nye steder. Det er ikke akkurat behagelig å gå nedover i ulendt terreng om kroppen er i ferd med å streike.

Og så kom tanken for første gang.

– Dette er det mest idiotiske jeg har noengang har gjort.

Ja, jeg sa det høyt. Som om noen hørte meg og ville gi meg noen trøstende ord.

I samme øyeblikk stoppet jeg opp. Og løftet blikket.

Og smilte fra øre til øre. Det var jo så sykt vakkert. Tenk å kunne være så heldig å se noe så flott. Uten fluer, mygg, regn eller vind. Jeg var i paradis.

I to minutter. Til jeg tok mitt neste steg nedover. Da tok smertene over oppmerksomheten. Nok en gang.

Isbre

Noen timer senere kunne jeg i det minste se dalen jeg skulle ned i. Men hver gang jeg trodde den siste bakketoppen kom, så var der en til.

Det finnes knapt noe mer irriterende i den hersens fjellheimen.

SNØDEKTE FJELL: I det fjerne flere fjelltopper på over 2.000 meter.
SNØDEKTE FJELL: I det fjerne flere fjelltopper på over 2.000 meter.

Så dukket Russvatnet opp til høyre, og på samme side, Norges syvende høyeste fjell, Surtningssue på 2368 meter, med en liten arm fra Blåbrean. Rett frem badet et snødekt tindelandskap med 10-12 fjelltopper på over 2000 meter i sola.

Å, så vakkert. Og smertene var på nytt glemt. Jeg var i himmelen. Nok en gang.

Akkurat der og da var jeg heldigvis ikke klar over at det var siste gangen jeg hadde den følelsen denne dagen.

Mumrubu

bess-13
OVERNATTINGSTED: Memurubu

Turen nedover til Memurubu gjorde vondt. Men jeg så hele tiden bygningene hvor en seng sto og ventet. Klokken var bare åtte på kvelden, men jeg la meg gjerne tidlig.

For jeg kom jo til å sove som en baby.

Et kvarter senere var jeg nede. Fire personer var i full aktivitet ved hovedbygget. Men jeg lot de være i fred. Og skiftet til tørre klær og spiste kvelds.

Kvart på ni reiste jeg meg.

Og gikk i motsatt retning av hovedbygget. Ned til vannkanten av Gjende. Og fant stien til Gjendesheim.

Jeg hadde nemlig ikke sendt sms’en. Smerte fikk bare være smerte. For oppe på fjellet, like etter jeg hadde passert de åtte første kilometerne, så bestemte jeg meg for at jeg skulle gå hele veien.

Sengen ble stående urørt.

Og det til tross for at krampa nesten tok meg flere ganger da jeg skiftet til tørre klær. En gang kom den. Da jeg tok av meg de våte sokkene og krampa kom i magen av alle steder.

Vann til leggene

Etter en kilometer angret jeg. At jeg ikke takket ja til tilbudet om en varm og myk senga som skulle gjøre at hver en muskel fikk den hvilen de trengte.

Men det var for sent å snu. Den første timen gikk veldig sakte.

Så traff jeg en foss og et elveleie hvor stien var borte, men jeg kom meg heldigvis forholdsvis tørrskodd over. Men jeg var ikke lenge i paradis.

Stien gikk ut i Gjende. Og ble borte. Ti meter lenger fremme var den inne på tørt land igjen. Oppover kunne jeg ikke klatre, for det var en glatt og bratt bergvegg der så langt øyene kunne se.

Det var ikke noe mer å tenke på. Ut i vannet. Som sto meg opp til leggene. Brevannet var – helt riktig – iskaldt!

Men det gjorde noe med meg. Jeg våknet til live. Og de neste to timene gikk mye bedre. Og jeg smilte faktisk fra tid til annen. Men tro ikke at jeg koste meg…

INNBYDENDE: Her ser Gjende varm og innbydende ut, men jeg skal love deg at det vannet var iskaldt.
INNBYDENDE: Her ser Gjende varm og innbydende ut, men jeg skal love deg at det vannet var iskaldt.

På felgen

Det gjensto fortsatt en time. Med en stigning oppover bergveggen. Mørket hadde kommet snikende, og med tanke på at jeg var trøtt, sliten og helt tom for energi, så kom frykten. Høydeskrekken tok meg. Og ræva ble plassert midt på stien.

En halv meter lenger ut var det flere hundre meter rett ned til iskalde Gjende. Der og da var det like før fortvilelsen gikk over til tårer…

Et par minutter senere tok jeg meg sammen. Og turen gikk videre. Sakte. Veldig sakte.

De siste tyve minuttene var jeg fullstendig på felgen. Og alt annet enn et vakkert syn. Godt at ingen kunne se meg.

bess-15
HOTELL: Her sov jeg etter turen på 12 timer.

Men jeg kom frem. Klokken ett om natten.

Jeg brukte mine siste krefter på å skifte til tørt nok en gang. Teltet ble værende i bilen. Jeg la meg til å sove – i bilen. Om man kan kalle det søvn.

For jeg sov ikke som et barn om noen skulle tro dette etter fire timer kjøring, tolv timer slit og to timer søvn natten før.

Tre timer senere sto jeg opp. Trondheim ventet.

Stolt

Men da jeg krøp ned i soveposen var jeg likevel utrolig stolt. En tolv timers tur på tre mil i fjellet uten noen som helst form for treningsgrunnlag. Ja, det var bare rått. Det viser vilje og stahet. Egenskaper jeg liker å ha.

Ren og skjær idioti. Pur galskap. Ingen tvil om det. Den utrente og svake kroppen min gjorde turen til et rent helvete.

Men den himmelske tanken seieret. For i ettertid var det en tur jeg aldri ville vært foruten.

Om jeg ville gjort det igjen?

Aldri i livet…

Og vet du hva jeg i grunnen hadde planlagt den torsdagen da den impulsive ideen kom til live?

Jeg skulle gå på en topp til dagen etter Besseggen var gjennomført. Enten Knutshø eller Galahøpiggen. Men yr.no meldte mye regn den lørdagen, så jeg droppet tanken før jeg dro.

Det er vel ikke akkurat noen hemmlighet at jeg knapt kom meg opp trappene til leiligheten neste dag. Godt det ikke var snakk om mer enn to etasjer.

Og det tok bare tre dager før alle smertene var borte…

bess-14
KART: Turen startet helt til høyre i bildet og så gikk jeg opp på fjellet. På returen gikk jeg langs vannet.

 

Kategorier
Asia Vietnam

Møte med en gal ape!

sunset-2
Dette er en apeart som kalles Macaque. Totalt finnes 22 typer innenfor denne apearten i verden.

sunset-3

De fleste av oss drømmer om å få se ville dyr i deres nærmiljø. I alle fall om man er forberedt. Det er nok ikke vanskelig å se på bildet at jeg var alt annet enn klar for å møte på denne illsinte karen da jeg rundet en sving på stien. Likevel løftet jeg kameraet automatisk og fikk knipset et bilde før han flekket tennene. Dessverre ble det ikke noe bildet av tanngarden hans, for plutselig tok vettet over og jeg gikk noen meter tilbake.

Han roet seg imidlertid fort og hoppet opp i et tre ti meter unna stien. Så noe særlig farlig var han nok ikke. Jeg fikk tatt et nytt bilde, og da ser Mr. Ape ut som verdens snilleste der han sitter. Det kan jo være at Mr. Ape kjedet seg og bare måtte skremme noen for å få litt spenning i hverdagen. Det er jo nesten litt forståelig at han vil vise litt muskler. For jeg var jo i hans område.

Senere fikk vite jeg at han gjør det for å få mat. Neste gang skal du få Mr. Ape, om du da klarer å be pent 🙂

Lokalitet: Bo Hon Island, Vietnam

 

 

 

 

Kategorier
Norge Troms

Midnattsola er mi!

sunset-2

Midnattsola er mi!

Jeg elsker dette bildet. Et bilde som profesjonelle fotografer trolig ikke bryr seg om. Men det handler om meg. En amatør i fotoverden. Så hvorfor spør du kanskje? Tre grunner. For det første, jeg har aldri prøvd å ta dette motivet før. For det andre, jeg planla ikke å ta det heller. Om du fortsetter å lese, så får du vite hovedgrunnen 🙂

Vi kjørte syv mil til yttersia av Kvaløya for å grille i fjæresteinene mens midnattsola lå over horisonten og et blikkstille hav. Etter et herremåltid med forretten pølser og hovedretten biff, så var det tid for kameralek. Men jeg fant ikke noe godt motiv.

Så sto plutselig mi venninne ved sjøkanten og solen var like ved kroppen hennes. Og ideen kom. Ja, den er ikke ny, så jeg tar ingen ære for den. Jeg ba henne stå i ro, byttet linse til 100-300mm og gikk et stykke unna. Og ba stille inni meg at hun var tålmodig. Like tålmodig som meg. For jeg måtte treffe perfekt. Jeg ba henne løfte den venstre hånden og fant meg et godt punkt 30 meter unna før jeg begynte å knipse i vei.Og ja, mange ordrer gikk hennes vei, men hun lydde pent. Jeg skjøt og skjøt. Så skjøt jeg litt til. Og så noen bilder til. Plutselig så jeg på skjermen at jeg hadde fått jackpot.

Hånden hennes lå perfekt rundt sola. Hun holdt sola som den skulle vært en glasskule. Fototeknisk er det ikke mye å skryte av, men jeg liker bildet likevel svært godt. For meg er det et bilde fylt av skjønnhet, velvære, ro og fred.

Da spiller det jo ingen rolle hva andre mener, gjør det vel?

Lokalitet: Rekvika, Tromsø (Norge).

 

Kategorier
Europa Portugal

Våt fornøyelse

vann-9
Det ble en våt tur i det frodige landskapet. Bildet er tatt etter skodda lettet.

30 meter sikt. Vi var overlatt til oss selv. Langt fra folk og fe.

Skodde tjukk som grøt hadde omringet oss. Det føltes som vi var fanget i et jerngrep.

– Forholdene er elendig. Vil dere heller bli kjørt tilbake til hotellet? Det er helt opp til dere. Der vil dere i det minste få sol, sa sjåføren med en bekymret mine.

Vi hadde nettopp blitt satt av ved utgangspunkt for gåturen i fjellene midt oppe på øya. Og 45 minutter tidligere forlatt blå himmel, sol, 20 grader og atlanterhavsbølgene ved sørkysten av Madeira.

vann-5
Deler av stien mot 25 Fontes.

Ingen i følget på ni takket ja til tilbudet. Et gjeng jeg mislikte sterkt å være en del av. Jeg hater å ha en ledesau og være turist i flokk.

Men det var en grunn til jeg takket ja til turen. Den var uten guide, så da var det likevel ingen krise.  Jeg gikk i mitt tempo og det tok ikke mer enn et par minutter før jeg var helt alene i skoddehavet på 1.000 meters høyde.

Et ukjent sted. Med ingen rundt meg. Og jeg så ingenting…

Perfekt. I alle fall der og da. Det gjorde jo at spenningen steg. Ville jeg få se noe? Og i så fall hva?

Etter ti minutters ganger hadde jeg droppet noen høydemeter og jeg nærmet meg slutten av en lang sving. Plutselig så jeg på tvers av dalen. Sikten var utmerket. Vel, en liten overdrivelse, men 200 meter var mer enn nok i den trange dalen.

vann-6
Det var mye vann overalt denne dagen.

Men det ikke bare skodda som hadde bestemt seg for å plage meg. Våte dråper fra oven fulgte meg mens jeg vandret langs Levada dos 25 Fontes.

Duskregn fikk bare være duskregn selv om regnet fulgte meg stort sett hele tiden bortsett fra den siste halve timen av fjellturen på fire timer. Faktisk var det på også positivt, for i det vakre og frodige landskapet så forsterket det bare fargene.

Målet for dagen var to av de mest kjente Levada-turene på Madeira, Levada das 25 Fontes og Levada do Risco. Den portugisiske øya har 2.100 kilometer med denne typen vanningsanlegg og langs disse kanalene er det mange stier som er populære hos turglade mennesker.

Etter en times vandring langs kanalen mot 25 Fontes, hørte jeg en lyd som ble sterkere og sterkere for hver meter.

Tre minutter senere rundt jeg en sving og 25 Fontes åpenbarte seg foran meg. 25 forskjellige fossefall som falt ned i ei gryte. Sant skal sies, å kalle dem fossefall er en løgn. Det var kun ett av dem som var imponerende.

vann-7
25 Fontes, men det var kun det ene som kunne klassifiseres som fossefall.

Like trivelig var det ikke at jeg hadde tatt igjen gruppen som jeg tilhørte. For de hadde passert meg så fort jeg hadde tatt i bruk kamerautstyret. Men heldigvis gikk de videre to minutter senere.

Da var det fritt frem for stripping, og like etter sto jeg i nettoen. Det var ikke akkurat behagelig å kle seg naken i regnet, men det var ingen vei tilbake, for jeg hadde bestemt meg for å bade. Shortsen kom på og så var det bare å spasere bort til fossefallet.

Og slik gikk det med første forsøket:

vann-3
Vannet var iskaldt og jeg feiget ut.

Ikke mye manding over det der nei. Jeg snudde i det vannet nådde meg til midt på leggene, for det var nemlig utrolig kaldt.

Så det måtte et nytt forsøk til.

vann
På vei under vann.

På andre forsøk gikk det lettere. Vel, av og til er det greit at man ikke er herre over alt som skjer.

Kyllingen glei nemlig på en sten og gikk under vann.

Uflaks var av den gode sorten kan man trygt kalle det.

Da slapp jeg i alle fall å pine meg de mange ekstra sekundene det ville tatt før jeg fikk dukket meg under frivillig…

Og jeg var selvsagt svært fornøyd med meg selv da jeg jeg fikk hodet over vannet igjen 🙂

vann-2
Gliset kom så fort jeg kom meg opp av vannet.

Turen gikk så til Levada do Risco. Ikke en like spennende og vakker tur som 25 Fontes.

Men så er det noe som heter i enden av regnbuen skal du finne gull…

Frodige, loddrette fjellvegger og to store fossefall. Smilet gikk fra øre til øre. Og jeg som hadde tenkt å droppe denne ekstraturen på to kilometer.

Best av alt, stien gikk inn bak fossefallene.

vann-11
Dette synet møter deg på turen langs Levada do Risco.

Men jeg var ikke lenge i paradis. Jeg gikk inn den første tunnelen og møtte et dør av gitter. Og med et solid hengelås på. Hit, men ikke lenger 😦

Skuffelsen var enorm. Og det er sykt kjedelig å føle seg så høyt oppe for å så falle ned i avgrunnen et par sekunder senere.

Men det var fullt forståelig at stien var stengt. For den var ikke sikret forsvarlig før og etter tunnelen bak de to fossene.

Til høyre er inngangen hvor  en låst dør stenger muligheten til å gå videre. Øverst på venstre side av skiltet er et lite svart området hvor man kunne gå bak fossen før.
Til høyre er inngangen hvor en låst dør stenger muligheten til å gå videre. Øverst på venstre side av skiltet er et lite svart området hvor man kunne gå bak fossen før.

Levada-turene er et glimrende eksempel på at man ikke trenger sol fra skyfri himmel for å kose seg på tur. Av og til har det sin egen sjarm å bli søkkvåt inn til beinet.

Og så var ikke dagen over heller.

Klokken 14.00 var jeg tilbake på hotellet. Og tror du ikke at jeg ble jeg våt der også.

koh
Livet kan være utrolig slitsomt i blant.

Men nok en gang, så var det ikke akkurat ille å bli våt 🙂

I alle fall ikke med tanke på det var vinter hjemme i Norge…

 

Kategorier
Asia Thailand

En egen øy i paradis

Selv om skiltet sier at jeg er ønsket, så var baren stengt. Og flasken tom...
Selv om skiltet sier at jeg er ønsket, så var baren stengt. Og flasken tom…

De fleste hotellene hadde skalket lukene. Grillene på resturantene var nedstøvet. Vannhullene var inntørket. De var ikke en dråpe å få. Det var stille i gatene, ikke en sjel å se.

Helt perfekt. Det kunne ikke bli bedre.

For det betydde nemlig at vi hadde hele denne stranden nesten helt for oss selv:

koh-3
Sunlight Beach.

Paradis var folketomt. Av to grunner. Det var utenfor sesong og så ligger Koh Lipe et stykke utenfor turistløypa for det nye syden – Thailand.

Nettopp derfor dro vi dit.

Ni fantastiske dager på ei øy som ikke er større enn at det tar en time å gå rundt hele øya langs strandkanten. Da spilte det ikke noen rolle om at hel dag ble brukt i fly (Bangkok-Hat Yai, taxi (flyplass-sentrumi Hat Yai), minibuss (Hat Yai-Pak Barra) og båt (Pak Barra-Koh Lipe) for å nå vårt reisemål. Båten fra Pak Barra er også den eneste måten å komme seg dit utenfor sesong, og det tar to timer med kabincruiser. Vær forberedt på å bli banket litt gul og blå, for her tas det ingen hensyn i bølgene 😦

Ingen minibank

Øya har ikke mer enn om lag 700 innbyggere, og har vært en ukjent perle. Men i de siste årene har flere og flere oppdaget øya 60 kilometer fra fastlandet, og økt turisme har sørget for at det bygges ut for å møte pågangen i sesongen.

Men utenfor sesongen vil du fortsatt føle at du er langt utenfor allfarvei, og har du fått nok av steder som Krabi og Koh Samui, så vil du ikke angre på om valget heller faller på Koh Lipe, Thailands sørligste øy.

Og ta med kontanter, for her er det ingen minibanker…

venice
Longtail-båter ligger ved stranden.

Du kan ikke få en bedre start enn å måtte hoppe fra båten og ut i havet for å komme på land. Ingen brygge. Love it!

koh
Solen er i ferd med å gå ned.
Hengekøye er midt i blinken på et slikt sted.
Hengekøye er midt i blinken på et slikt sted.

Vi heiv ryggsekkene på ryggen og vasset langs strandkanten de 300 meterne bort til Cast Away. Og til en bungalow som var på bygget på stranden. Balkong i både første og andre etasje. Det kan høres veldig luksuriøst ut, men første etasje besto av toalett, dusj og trapp opp til andre etasje som rommet en stor seng og en gedigen vifte.

Svært primitivt med andre ord. Men i paradis trenger man ikke noe mer. For luksusen lå utenfor døren. Sand, palmer og asurblått hav.

koh-5
Den sørøstlige enden av Koh Lipe.

Stedet vi bodde på var et av noen veldig få steder som holdt åpnet midt på sommeren. Og det bodde bare folk i to-tre av de andre bungalowene de dagene vi var der.

Og siden stedet vi bodde på hadde egen restaurant, hadde vi alt vi trengte selv om det meste var stengt.

Før vi dro sleit jeg veldig med å velge bosted mellom to aktuelle steder, Derfor flyttet vi etter noen dager. På Mountain Resort var vi de eneste gjestene de første par nettene og dermed fikk vi den flotteste bungalow’en. Og det var ingen grunn til å klage på utsikten her heller:

Utsikten fra balkongen fra leiligheten vår på XXXX
Utsikten fra balkongen vår på Mountain Resort.
Denne karen fisket like nedfor villaen. Litt mager fangst, men han var likevel godt fornøyd.
Denne karen fisket like nedfor der vi bodde. Litt mager fangst, men han var likevel godt fornøyd.

Og ja – nå hadde vi air condition. Aldri har jeg vært så glad for kald luft!!!

Det var som å komme til himmelriket siden jeg hadde hatt store problemer med å få sove på Cast Away i og med viften i taket ikke holdt det kjølig nok om natten for en nordboer.

Indre ro

Nå har jeg aldri vært en strandløve. Etter kort tid kommer rastløsheten veldig fort.

Men på et slikt sted søker du stillheten. Det var bare så altfor deilig å kunne nyte et slikt paradis så å si helt alene.

Du får en indre ro.

Da kan tusenvis av turister bare få ha Koh Tao, Koh Samui og Krabi i fred for meg.

Dessuten finnes det er paradis i paradis. Under havflaten. Det var det bare å hive på seg svømmeføttene og ta på snorkel og maske. Noen få svømmetak senere og en edens hage under vann åpenbarte seg.

Hele 25 prosent av alle verdens tropiske fiskesorter seg i dette området, hvor Tarutao Marine Park er et yndet sted for dykkere. Parken er den største i sitt slag i Sør-Øst Asia. Det er ikke vanskelig å trives som fisken i vannet når «Nemo» gjør sitt for å skremme deg unna for å beskytte sine små eller når du møter en Murene som har mest lyst til å bite av deg fingeren…

Akkurat ferdig med en av mange snorkelturer. Kjakk var kjekt å ha da vi besøkte en liten øy.
Akkurat ferdig med en av mange snorkelturer. Kjakk er et ypperlig fremkomstmiddel for å besøke øyene i nærheten.

På de ni dagene vi var der, så møtte vi kanskje 18-20 andre turister. Derfor føltes det som vi hadde øya helt for oss selv. Vi kunne ligge rett ut hele dagen og høre på bølgene som slo inn uten at det var noen andre mennesker på stranden.

Da kan man leve med at vi slet med matforgiftning fra oppholdet i Kambodsja og at det var overskyet et par-tre dager 🙂

 

Kategorier
California USA

Velkommen til kooky Mecca!

Byen med stor B. Byen hvor de skaper eventyr og magi for hele verden. Byen hvor store drømmer blir til. Byen der de aller fleste får drømmene sine knust like fort som de blir til. Byen som alle bare føler de må reise til en gang i livet.

Bildet sier alt. Bydelen Venice Beach er kanskje verdens fremste Freakshow.
Bildet sier alt. Bydelen Venice Beach er kanskje verdens fremste Freakshow.

Velkommen til Los Angeles. City of Angels.

En gigantisk by. På alle mulige måter. Som dessverre medfører at  man bruker altfor mye tid bak rattet. Avstandene er mildt sagt vanvittige.

Ikke er den vakker. Ikke er den ren.

Jeg elsker California. Og misliker Los Angeles. En by jeg gjerne skulle styrt unna hver gang jeg drar tilbake til vestkysten av USA.

Men det er jo alltid et men. For det finnes et unntak som gjør at jeg MÅ innom LA. For det viser seg nemlig at en av bydelene er en av de mest fantastiske stedene på vår jord.

Promotering av salg av medisinsk marijuna er helt vanlig i gatebildet.
Promotering av salg av medisinsk marijuna er helt vanlig i gatebildet.

Glem Sunset Strip, Hollywood walk of fame, The Chinese Theater, Hollywood-skiltet, Santa Monica Pier, Malibu, Disneyland, Universal Studios, Rodeo Drive og alt det andre LA har å by på. Og som gjør at du sitter timesvis i kø i bilen når du først er kommet dit. For selvsagt er tusenvis av likesinnende der akkurat på samme tidspunkt. Horder av turister som er på jakt etter å få med seg mest mulig på kortest mulig tid.

Var det noen som sa ferie…

Dropp alt det der og dra rett til Venice Beach. Og bli der. La shopping være shopping. Stranden ligger der å lokker, men den drar ingen steder. Dessuten er det strender overalt ellers i California.

Sett deg ned. Se på menneskene og livet i gata Ocean Front Walk. For det finnes ikke et bedre sted på kloden for å drive med en av verdens beste aktiviteter – peoplewatching – enn nettopp her.

Jeg simpelthen elsker Freaktown. Eller kooky Mecca som Venice Beach også er kjent som.

Et sted det kan være lurt å la kamera være kamera – om du klarer å legge det til side – og bare suge til deg alle inntrykkene.

For Venice Beach vil garantert forhekse deg!

Treningssenteret Muscle Beach er noe for seg selv.
Treningssenteret Muscle Beach er noe for seg selv.
Det er mange ulike karakterer å se, både høyt og lavt.
Det er mange ulike karakterer å se, både høyt og lavt.
Det er fritt frem for grafitti.
Det er fritt frem for grafitti.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En av mange alternative bosteder man finner i Venice Beach.
En av mange alternative bosteder man finner i Venice Beach.
Venice Beach er et sted hvor mange nye vennskap får sin start.
Venice Beach er et sted hvor mange nye vennskap får sin start.
Ikke alt er like vakkert...
Ikke alt er like vakkert…
Dette huser levner ingen tvil om hvor du er i verden.
Dette huser levner ingen tvil om hvor du er i verden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gatekunst er en del av bybildet.
Gatekunst er en del av bybildet.
En eldre mann har funnet sin plass på Ocean Walk.
En eldre mann har funnet sin plass på Ocean Front Walk.
Fargerik kunst.
Fargerik kunst.

 

 

 

 

 

 

 

Frister det med en figur av noen av de mest forhatte menn i verden?
Frister det med en figur av noen av de mest forhatte menn i verden?
Det er flott tilrettelagt for de som vil aktive langs stranden.
Det er flott tilrettelagt for de som vil aktive langs stranden.
For noen kroner kan du bli foreviget med han her karakteren.
For noen kroner kan du bli foreviget med han her karakteren.
Både folk og bygninger er fargerike.
Både folk og bygninger er fargerike.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mannen som flere ganger om dagen hopper og går på knust glass, er et vanlig syn i gatebildet.
Mannen som flere ganger om dagen hopper og går på knust glass, er et vanlig syn i gatebildet.
En slåsskamp som faktisk var en rappekonkurranse.
En slåsskamp som faktisk var en rappekonkurranse.
Både politi og brannvesen er godt synlig i gågata i Venice Beach.
Både politi og brannvesen er godt synlig i gågata i Venice Beach.

 

 

 

 

 

 

 

venice-30
Solen er ferd med å gå ned mens folk hygger seg i Venice Beach.
Lag skulptur, få turistene til å ta bilde og tjen penger.
Lag skulptur, få turistene til å ta bilde og tjen penger.
Hvem vet hvorfor disse statuene er satt opp nettopp her...
Hvem vet hvorfor disse statuene er satt opp nettopp her…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Baywatch anyone???
Baywatch anyone???
venice-21
Det er et yrende folkeliv i Venice Beach.
Skateboard ved stranda.
Skateboard ved stranda.
Noen av veldig mange gatemusikanter.
Noen av veldig mange gatemusikanter.

 

 

 

 

 

 

 

 

Sykkel er et glimrende fremkomstmiddel i dette området.
Sykkel er et glimrende fremkomstmiddel i dette området.
Bye bye Venice, gleder meg til vårt neste møte :)
Bye bye Venice, gleder meg til vårt neste møte 🙂

 

 

Kategorier
Norge Oppland

Nærkontakt med moskus

To moskuser som er på vei mot meg.
To moskuser på Dovrefjellet.

Rastløshet. Noe som kan være en veldig god egenskap. Om man da får gjort noe med det.

Det var fredag. Jeg hadde ingen planer for helgen. Jeg kunne alltids ha gått på trøndersk rockefestival lørdag kveld, men å synge allsang på Rai, rai, rai uten bart og skinnvest fristet bare ikke…

Noen minutter med litt research og så ble valget enkelt.

En langvarig drøm skulle oppfylles.

Lørdag morgen satte jeg kursen sørvover. Etter nesten to timer var jeg fremme. Været var fantastisk til å være tidlig i september. Halvskyet og 15 grader. Jeg tok på meg fjellklærne og skulle bare gjøre en siste sjekk over kamerautstyret. Og den ene tingen jeg ikke sjekket før avreise manglet selvsagt. Minnekortene.

Heldigvis var jeg på et turiststed. Kongsvold.

– Nei, det finnes så mange forskjellige type kort, så det har vi ikke, sier mannen i resepsjonen.

Et øyeblikks fortvilelse sank inn over meg.

– Tenk om du får muligheten til det kule bildet av en moskus. Du bør nok kjøre til Oppdal og kjøpe deg et kort der.

Jeg gjorde det motsatte. Dro til Dombås. 30 minutter senere sto jeg på bygdas Elkjøp. Som hadde en masse minnekort til salgs. Men kun ett Compact Flash med 8GB.

Hadde flaksen snudd?

Ett kort var jo nok 🙂

Syv moskuser

Jeg dro tilbake. Og trasket opp i fjellet.

Etter en time var jeg oppe på plaåtået. Og så moskus et par kilometer til høyre for meg. Med flere guidede grupper. Det fristet ikke, for jeg ville ikke jakte i flokk.

Jeg gikk videre. Og plutselig sto et hårete forhistorisk dyr 300 meter foran meg. Og så ett til og ett til.

To moskus slåss litt på om lag 300 meters avstand fra meg.
To moskus slåss litt på om lag 300 meters avstand fra meg.

Totalt var det syv av dyrene som forsvant fra Norge under den siste istiden for 30.000 år siden. Moskusene som er der nå ble hentet fra Grønland på midten av forrige århundre.

Jeg gikk litt nærmere. Advarselen ved stien sa 200 meters avstand, og den holdt jeg. Dyrene beveget seg sakte fremover og en mindre gruppe mennesker var i bakkant av dem. 400 meter i retningen de gikk mot så jeg en stor stein.

Den ble mitt mål.

20 meter unna

Jeg gikk rundt i ring og ventet tålmodig oppå steinen. Plutselig kom en okse over åsryggen. Så et par unger og de fire andre som diltet sakte etter. Adrealinet kicket inn og jeg begynte å ta bilder. 10 minutter senere var jeg flankert av to okser mens barna og mødrene gikk rett imot meg. 100 meter. 70 meter. 50 meter.

Der og da burde jeg nok hoppet av steinen og kommet meg bort.

Men jeg var så oppglødd at den tanken slo meg ikke.

30 meter. 20 meter.

Jeg satt bare 20 meter fra disse fantastisk vakre urtidsdyrene. Det var nesten for godt til å være sant.

Så en lyd til venstre for meg. Den største oksen hadde jeg glemt av i et lite minutt, og plutselig var den 40 meter unna og nærmet seg sakte. Så snøftet den.

Første advarsel var gitt.

Stikk - her bestemmer jeg!
Stikk – her bestemmer jeg! Oksen var på dette tidspunktet bare 30 meter unna der jeg satt.

Skal jeg sitte? Den kommer seg ikke opp på steinen…

Men valget var enkelt. Jeg trakk meg unna. Det er tross alt deres hjem. Og det bør man respektere.

Pumpa slo fort da jeg gikk ned fra steinen, for disse beistene på 400 kilo løper 60 kilometer i timen. Da vekket realiteten meg. Ville han ta meg, var jeg sjanseløs.

Men han lot til å være fornøyd med at jeg umiddelbart hørte på advarlsen. Tross alt var barna hans trygge nå.

Sjefen

Jeg gikk ned på stien og 500 meter lenger inn i fjellheimen. En ny stein ble min. Og jeg ventet. 10 minutter senere kom de samlet. Men nå var oksen sjef. Han så på meg, og ledet resten flokken litt opp i fjellsiden og så tilbake i samme retning fra hvor de kom fra.

På en fjellknaus snudde han seg. Og viste seg frem. Beskjeden til den fremmende på steinen ble gitt klart og tydelig.

Jeg er sjef!!!

For et øyeblikk. For et praktfullt dyr. For en dag.

Oksen viser hvem som er konge på haugen.
Oksen viser hvem som er konge på haugen.

Som alltid er nordmenn vennligheten selv på fjellet.

Jeg møtte et par på veien ned til bilen. Og jeg måtte bare fortelle om opplevelsen da jeg satt på steinen med moskusene 20 meter unna.

Oksen gnir seg mot steinen jeg satt oppå bare tre minutter tidligere.
Oksen gnir seg mot steinen jeg satt oppå bare tre minutter tidligere.

– Det var godt du gikk da du fikk advarlsen, sa kvinnen.

– For i forrige uke var en som gjorde det samme. Men i motsetning til deg ble han ble sittende. Lenge. Han kom seg ikke ned fra steinen før etter seks timer, for moskuene sto rundt ham og ventet, la hun til.

Bildene kunne blitt spektakulære, men seks timer, nei takk…

Det er nesten utrolig hvor lett tilgjengelig moskusen er, så har du lyst å se dem, er muligheten veldig stor til å få en flott opplevelse i Hjerkinn-området på Dovrefjell.

 

For de som ikke har fått nok av disse vakre dyrene, så får du noen bilder til 🙂

Moskus-41

Moskus-110-3

Moskus-137

Moskus-69

Moskus-72

Moskus-66

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Se hvor vakkert det er i katastrofeområdet

Den siste tiden har mye nedbør gjort vakre Romsdalen til en liten krigssone. Mange i mediebransjen viser et fjell minutt for minutt. Aldri har en enkelt mann fått så mye oppmerksomhet og tv-tid. Ikke en en gang Petter Northug jr. Men så kan det vise seg at denne Mannen, som er på alles lepper, snart vil være svært så brutal, for han er klar for å slippe løs enorme krefter.

Geologene spådde at fjellsiden skulle dundre ned fjellsiden i Romsdalen tidligere i uka, men i skrivende stund har dette foreløpig ikke skjedd.  Mannen ligger få kilometer øst fra Åndalsnes, og like ved de majestetiske Trolltindene, som så langt har krevd 19 menneskeliv gjennom fallskjerm- og klatreulykker.

Nå unngår man et tragisk utfall ved at geologer tilfeldigvis startet målingen ved Mannen i september, en måling som de selv har uttalt like gjerne kunne ha startet opp neste vår…

Dessuten er det snakk om at det er en mindre del av Mannen som vil rase ut nå, men i fremtiden vil mye større deler av fjellet rase ned i dalbunnen.

VAKKERT: Elva Rauma renner ned Romsdalen. Til høyre Trolltindene med Trollveggen omtrent midt i bildet. Den siste toppen til venstre i tinderekken er Breitinden (1.797moh, høyest av Trolltindene) og følger du fjellrekken videre er Mannen det neste fjellet. Men det er skjult av fjellveggen helt venstre som har Romsdalshornet som topp.
VAKKERT: Elva Rauma renner ned Romsdalen. Til høyre Trolltindene med Trollveggen omtrent midt i bildet. Den siste toppen til venstre i tinderekken er Breitinden (1.797moh, høyest av Trolltindene) og følger du fjellrekken videre er Mannen det neste fjellet. Men det er skjult av fjellveggen helt venstre som har Romsdalshornet som topp.

Dette vakre naturlandskapet, hvor elvene Rauma og Istra snor seg som slanger nede i de trange dalbunnene, har tiltrukket seg alt fra ekstremsportsutøvere til mosjonister. Alle som en nyter de fjellene og omgivelsene om de bruker stiene, luften eller det våte element til å ta seg frem til sitt endelige mål.

Jeg hører helt klart til kategorien mosjonist, og denne lørdagskvelden var Nesaksla mitt mål. Et sted lett tilgjengelig fra sentrum av Åndalsnes, selv om det kan føles litt bratt noen steder.

Det er lett å nyte den vakre utsikten fra Rampestreken.
Det er lett å nyte den vakre utsikten fra Rampestreken.

Av og til er det greit å ha en unnskyldning for å få sove lenge. Avreise til hjembygda Vartdal fra Trondheim skulle ikke skje før ut på ettermiddagen fordi jeg ikke ville være i Åndalsnes før et par-tre timer innen solen gikk ned.

Bare 20 minutter etter jeg forlot Dombås slo regnet ned. Torden og lyn ble plutselig min reisekamerat kilometer for kilometer. Skulle det ødelegge planen min? Jeg ble nesten forbannet. Men like før Bjorli klarte jeg endelig å legge djevelskapen bak meg. Optimismen og gliset kom tilbake.

Regnet skulle ikke få lov til være en del av opplevelsen på fjellturen opp på Rampestreken, Nesaksla og bortover Romsdaleggen. Sistnevnte hadde jeg planer om å gå bare deler av siden det allerede var tidlig kveld.

Regnbuen

Rampestreken har blitt et fantastisk utkikkspunkt og i tillegg har sherpaene, som ble innleid til å gjøre en jobb med stien opp fjellsiden, gjort en utmerket jobb. Man blir stum av beundring over hva de får til.

Etter en times tid var det på høy tid å dra videre opp fjellsiden. Så hørte jeg et vanvittig brak. Og enda et. Jeg gikk ut på Rampestreken igjen og lot blikket vandre oppover Romsdalen. I nordlig retning var det grått. Regnet hadde tatt meg igjen.

HELDIGVIS 🙂

For der var jaggu meg regnbuen i all sin prakt. Jeg løp og hentet kameraet.  Regnbue, sol, blå himmel og vakker natur på ett og samme motiv. Kan en lørdag kveld i august bli stort bedre?

Under slike forhold er det umulig å ikke falle for dårlig vær. I moderate doser vel å merke.

somm-14-616_1
Regnbuen og mørke skyer viser seg frem samtidig som solen skinner og himmelen er blå.

Regnet ble en velsignelse. Og gjorde opplevelsen unik. Jeg kan nok gå samme turen 1.000 ganger til, men dette synet får jeg nok aldri igjen.

Vind

Jeg gikk videre opp på Nesaksla og et lite stykke innover Romsdalseggen. Fant meg en fin plass og satte opp kamera.

Utrolig nok hadde regnet ikke bevegd seg lenger vest og jeg var fortsatt tørr. Men det ble likevel fort ufyselig. For vinden ble bare verre og verre, og til slutt måtte jeg holde fast stativet så kameraet ikke forsvant ned fjellsiden. Det var bare en ting å gjøre, å gå ned igjen.

Svært fornøyd etter en magisk aften med en utsikt som kan ta pusten fra de fleste. Det skal ofte ikke mer til for at man blir i strålende humør 🙂

Men det er kanskje ikke så rart når en dramatisk og storslott natur spiller hovedrollen.

Og så ble det ikke så aller verst det siste bildet jeg tok denne sommernatten heller, selv om mørket holdt på å senke seg.

Romsdalen like før kl 23 en sommernatt i august.
Romsdalen like før kl 23 en sommernatt i august.

 

Kategorier
Asia Kambodsja Vietnam

Plass nummer 10E og 27

asia-123

Med feil innstilling blir en busstur fort en slitsom og langdryg reise. Mange som reiser i dag foretrekker å komme fortest mulig fra A til B og ikke minst ha best mulig komfort. Men du er garantert å gå glipp av noe veldig viktig om du aldri velger buss som transportmiddel.

Har du et åpent sinn og blåser i tiden, så kan du få en annerledes og unik måte å se et land på. Under vår tur til Asia sommeren 2013 tok vi buss fra Ho Chi Minh til Phnom Penh og fra sistnevnte sted til Siem Reap. Her finner du 30 av bildene som ble tatt fra setene 10E og 27 på de to bussturene gjennom landsbygda i Kambodsja og Vietnam.

Spesielt landsbygda i Kambodsja er så fjernt som det overhodet kan bli fra livet i Norge. Landet er preget av mye fattigdom. Likevel er det litt absurd å se skur og trehytter, og plutselig midt blant dem dukker det opp et svært flott hus. Det ser utrolig malplassert ut, og for en vestlig turist kan virke merkelig at velstående personer bygger et slikt hus med skur på alle kanter.

Dersom vi hadde tatt fly hadde vi blitt skånet fra virkeligheten i denne delen av verden. Mange turister ser severdighetene og får ikke et innblikk i det livet som er utenfor turistårene. Bildene under viser den verden som mange turister velger bort.

Det er ingen tvil om at den dagen jeg reiser tilbake til Kambodsja og Vietnam, så skal jeg til landsbygda.  Og da blir jeg å gå av bussen.

asia1-1877

 

asia1-1880

 

asia1-1913

 

asia1-1901

 

asia1-1879

 

asia1-1899

 

asia1-1909

 

asia1-1890

 

asia1-1888

 

asia1-1891

asia-138

 

asia-139

asia-212

asia-252

asia-130

asia-131

asia-126

asia-224

asia-210

 

asia-144

asia-132

asia-149

 

asia-238

asia-166

asia-233

asia-203

asia-158

asia-153

asia-179

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Overraskende jaktbytte

Værmeldingen hadde gitt grobunn for optimisme. Var dette dagen for et blinkskudd? Klikk, klikk, klikk og klikk. Hvor ofte tar du ikke et bilde og vet det ikke blir som du hadde ønsket? Eller verre, du tror bildet ble perfekt, men når du skal se nærmere på det på datamaskinen, så ble det ikke slik du ikke hadde forventet.

Denne dagen traff jeg midt i blinken, i alle fall i mine egne øyne, men jaktbyttet ble et som jeg verken hadde tenkt på eller drømt om.

På vei opp. Ser mot Barstadvik og i på havet er hurtigruta på vei ut fjorden.
På vei opp. Barstadvik ligger i skyggen og hurtigruta på vei ut fjorden.
Ei hytte på nordsiden av dalen i Barstadvik.
Ei hytte på nordsiden av dalen i Barstadvik.

 

Høst og skyer kan være en god kombinasjon.
Høst og skyer kan være en god kombinasjon.

 

 

 

 

 

 

 

På veien opp de siste 15 minuttene til Middagshornet innså jeg at toppbesøket ikke ble som jeg hadde tenkt. Skyene hadde tatt over hele himmlen, bortsett fra noen små blå flekker i det fjerne.

Det skjedde på grunn av altfor velkjent problem. Tiden går for fort. Det føles i alle fall slik når kamera er med som reisekamerat. Jeg brukte som vanlig altfor mye tid på å ta bilder på veien opp. Dermed kom jeg til å nå toppen en time senere enn planlagt.

Utsikt mot Masdalkloven i vest.
Utsikt mot Masdalkloven i vest.
De mektige Molladalstindene.
De mektige Molladalstindene.
Middagshornet ligger opp til høyre i bildet. Molladalstidene til venstre.
Middagshornet ligger opp til høyre i bildet. Molladalstidene til venstre.

Værmeldingen var fortsatt riktig. Det skulle nemlig skye over.

Skulle jeg snu? Bildet jeg hadde sett føre meg inni hodet mitt ville jeg ikke få uansett. Det heter som kjent at det ikke er noen skam å snu i tide. Det hadde blitt ufyselig og kaldt. Og humøret var lenger ikke på topp.

Så hørte jeg noen lyder. Hva var det der? Jeg tok et par skritt til venstre og så over kanten. Ni ryper i vinterdrakt. Men de var litt for langt unna til at jeg fikk de virkelig gode nærbildene. Det var bare en ting å gjøre. Så jeg krøp over kanten og snek meg nærmere langs fjellsiden, men før jeg kom nær nok, fløy de selvsagt raskt av sted.

sogn-319-2

På fortoppen bare 30 meter fra hovedtoppen stilte jeg meg inn mot fjellveggen i ly for vinden som hadde økt i styrke. Hva var det? En lyd? Og der var den en gang til. Det hørtes ut som det var like rundt hjørnet. Og det var jo samme lyden som jeg hadde hørt noen få minutter tidligere.

Jeg tok et lite skritt til venstre og stakk hodet litt frem. Der satt en rype. Bare syv meter unna.

Et sekund senere fløy rypa dessverre av sted.
Ett sekund senere fløy rypa dessverre av sted.

Jeg fikk raskt opp kamera, og rakk heldigvis tre bilder før den fløy sin vei.  Bare ti sekunder senere kom en stor flokk rundt fortoppen. Hele 30 av dem. Og åtte-ti satte seg på toppen av Middagshornet.

Jeg bevegde meg mot toppen. De siste tre meterne må en klyve til topps. Jeg la fotostativet oppå toppen, for å komme meg lettere opp. Så snudde jeg hodet til høyre før jeg skulle ned og hente kamerabagen. Og så rett på to ryper fire meter fra meg. En herlig overraskelse, for jeg var så sikker på at jeg hadde laget så mye lyd at de hadde stukket fra toppen.

Jeg klatret ned igjen. Fikk på zoomlinsa. Og klatret litt opp slik at jeg fikk hodet over kanten. Jeg fant et par små bergsprekker å sette beina på slik at jeg fant en stabil stilling.

Jeg snudde meg forsiktig mot høyre.

Tro det eller ei, de var der fortsatt 🙂

Jeg løftet kameraet opp og fikk skutt tre bilder uten å tenke så mye på innstillingen av kameraet.

I 15 sekunder var jeg i paradis. I nærvær av to ryper. Det føltes som jeg kunne ta på dem om jeg strakk ut armen. En fantastisk følelse.

Jaktbyttet ble ikke som tenkt. Bare så mye, mye bedre.

Akkurat denne dagen hadde jeg valgt de to rypebildene 10 ganger av 10 mulige foran naturbildet jeg hadde drømt om. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få muligheten å se denne sky fulgen på så nært hold. Og så to ganger.

Er det rart man elsker å være ute i naturen…

Så får det bare være at teknisk sett så er ikke bildene all verden og at hodet ikke er skarpt på det bildet under. Av og til spiller det absolutt ingen rolle.

Nærkontakt med en rype :)
Nærkontakt med en rype 🙂

Avslutningsvis så må det bare sies at de som hadde tipset meg om turen hadde helt rett. Om utsikten fra Middagshorn. Toppen er ikke mer enn 1.091 meter høy, men den 360 graders utsikten du får der er ubeskrivelig vakker. Middagshornet ligger perfekt plassert midt i indrefilen av Sunnmørsalpene.

Og best av alt, turen er lett og det tar bare et par timer å nå toppen. Er du i området, så vil du aldri angre om fjellturvalget faller på Middagshornet.

Jeg skal tilbake. For å jakte på et bilde. Og da et nytt forsøk på å få naturbildet jeg har så inderlig lyst til å få festet på minnekortet.

Men jeg sier selvsagt ikke nei takk til et nytt møte med noen vakre ryper 🙂

Utsikt mot Molladallen og Molladalstindene fra toppen av Middagshornet.
Utsikt mot Molladallen og Molladalstindene fra toppen av Middagshornet.
Bruker man fantasien og legger godviljen til, så ser man kanskje at en hund ligger og ser mot Romedalen.
Bruker man fantasien og legger godviljen til, så ser man kanskje at en hund ligger og ser mot Romedalen.
Kategorier
Norge Troms

Du må ikke opp i høyden for å finne himmelen

Den nye folkebølgen blir vi mettet med hver eneste dag. Patrotismen har virkelig fått bensin på bålet og har steget til nye høyder denne sommeren.

På sosiale medier blir vi pepret med en viss type bilder fra våre venner og kjente. Og de aller fleste gjør nøyaktig det samme. De søker seg opp i høyden. Noen bestiger en fjelltopp nærmest hver eneste dag, mens noen nøyer seg med en tindetur hver helg. Men alle som en så foreviger de øyeblikket slik at alle vi andre kan ta del i det.

Det ene bildet flottere enn det andre. Noen fra svært så luftige topper. Og mange av dem krever timer med slit før man får belønningen med en ubeskrivelig vakker utsikt.

Men trenger man virkelig å gå opp stupbratte fjellsider? Må må være topp trent får å få slike opplevelser?

Svaret er nei, nei og atter nei.

154 meter over havet er nok. Slik var det i alle fall i mitt tilfelle.

Ørnfløya på Kvaløya var målet siden jeg kun hadde kort tid til rådighet. Ja, jeg kastet bort to timer bak rattet, men av og til må man ty til et hjelpemiddel. Jeg levde i alle fall godt med en kjøretur på 11 mil.

Bilen ble parkert og jeg la i vei. Og stort lettere tur har jeg nok aldri tatt. En knapp kilometer, 15 minutters lett gange og jeg var oppe.

Men turen ga meg likevel like mye som flere av de høye tindene jeg har vært til topps på.

Utsikten mot øyperlene Sommerøya, Hillesøya, Senja, Hekkingen og Håja er rett og slett fantastisk.

Selvsagt tok jeg bilder. Mange bilder. Slik at du kan se at du ikke trenger å gå høyt eller langt til fjells for å finne gull. Ofte kan en topp som krever lite være den beste. I alle fall om fred, ro og en HIMMELSK utsikt er målet.

Og som nordmann er du veldig heldig. For steder som er lett tilgjengelige finnes det mange av i vårt vakre land. Og vet du hva – de er alle unike 🙂

Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.
Utsikten mot Håja (helt til høyre), Lille Sommerøya, Sommerøya og Hillesøya i midten, Edøya oppe til venstre og Senja i det fjerne oppe til venstre.

 

Bygningene ligger idyllisk til på Lille Sommerøya.
Det er mange små øyer i Skjærgården på yttersiden av Kvaløya.

 

Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.
Vakre strender på Sandholmen og Lille Sommerøya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Her kunne jeg ligget i fred og ro i timevis for å nyte naturen.
Broen over til Sommerøya.
Broen over til Sommerøya.
Det frister med et bad til tross for iskald sjø.
Det fristet med et bad til tross for iskald sjø, men jeg motsto fristelsen 🙂
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Denne eiendomen ligger svært så idyllisk til på Lille Sommerøya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Et lite vann ligger like øst for Ørnfløya.
Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Sjekk minneboka fra barndommen

Sett deg ned. Lukk øyene. Gå tilbake til barneårene. Til steder hvor smil og latter preget dagene.

For et dyptdykk i barndommen kan sende deg på oppdagelseferd. Til steder du ikke har vært på 20 eller 30 år. Mange ting har endret seg på alle disse årene. Men kanskje ikke stedet eller ferden dit selv om man ikke kan vite det for sikkert. Og det kan være at du ser på gamle favoritter med en annerledes innstilling og syn når du endelig vender tilbake.

Gopetjønna på Vartdal ligger i vakre omgivelser.
Gopetjønna på Vartdal ligger i vakre omgivelser (telefonbilde).

Vi lå på verandaen i det som var hjemmet mitt fra jeg var tre år gammel til jeg var 23. I bygda Vartdal, et sted med 700 mennesker. Som er et fantastisk utgangspunkt for veldig mange flotte og unike fjellturer i de majestetiske Sunnmørsaplene som befinner seg rett utenfor stuedøra.

Badeplass

Med 30 grader og strålende sol så hadde vi ikke skattene som reiser seg i fjellheimen i tankene, men strandliv og bading.

Problemet var bare at jeg ikke hadde badet i sjøen på 20 år i dette området og hadde ingen anelse på hvor jeg kunne dra. Badeplassene kunne jo være en saga blott nå.

Men så slo det meg. Et sted vi dro til gang på gang i barndommen. Innerst inne i dalen, litt opp i den ene fjellsiden. Seks kilometer fra huset vårt lå Gopetjønna.

Som barn syklet vi, men med bil tok det et kvarter. Med kyrne som nysgjerrige bivånere parkerte jeg bilen. Da gjensto bare ti minutters rolig gange gjennom skogen før vi var ved kulpen. En liten åpning mellom trærne, og plutselig var jeg der. Jeg husket den som fem meter i omkrets, men den var jo dobbelt så stor.

Så vakkert. Så idyllisk. Et sted av fred og ro. Og ingen andre mennesker.

Kanskje ikke så rart. Her må du ha lokalkunnskap. Dette stedet går man glipp om man følger stien opp fjellet og ikke vet hva den lille avstikkeren inne i skogen leder til.

Liten dam

Ned langs fjellsiden sildret vannet til kulpen. Det flotte sommerværet hadde sørget for at snøen hadde smeltet bort flere uker tidligere, og slusene i himmelen hadde vært stengt i mange uker, så regnvann eksisterte heller ikke.

Lite vann eller ikke, det spilte ingen rolle. Det var helt nydelig å legge seg ned i en liten dam rett over Gopetjønna, for vannet var varmt og deilig.

Men jeg visste smertelig godt at temperaturen noen meter lenger nede i Gopetjønna var en helt annen.

Lysten på å hoppe uti var selvsagt der. Kaldt eller ikke, jeg kunne jo ikke la være. Jeg var tross alt tilbake på en av mine favorittsteder som barn.

Fem minutter før vi skulle dra var det ingen vei tilbake. Jeg hadde utsatt det lenge nok. Jeg kastet jeg meg uti og tok noen tak.

Ååååååå, så varmt og deilig det var. NOT!

Det var kaldt. Det føltes – utrolig nok – som det var 20 graders forskjell mellom dammen på berget og Gopetjønna. Og det til tross for at de lå fem meter fra hverandre.

Ja, jeg vet jeg kan være en pyse. Men kaldt vann ser bare ut til å bli kaldere for hvert år 🙂

Skjult perle

Minnene strømmet på. Fra en ubekymret og herlig barndom. Med masse lek i denne herlige kulpen i fantastiske omgivelser.

En skjult perle.

Så vakkert at min samboer falt hodestups. Og jeg måtte nærmest tvinge henne til å dra derfra. Den enkleste form for lykke fant vi i min gamle bakgård.

Ikke vanskelig å forstå.

Jeg var tilbake på Gopetjønna bare to uker senere. Selv om jeg visste regnet ville slå ned hvert øyeblikk. Det ble 20 minutter før vi måtte dra før himmelen åpnet opp og sendte sin våte vrede ned mot oss. Men vi fikk i det minste noen gode minutter i paradis.

Av og til er det alt man trenger.

En ting er sikkert. Etter at jeg nyoppdaget Gopetjønna, kommer jeg til å dra tilbake mange ganger i fremtida. En slik perle kan ikke få være i fred.

Den må nytes!!!

Så dra tilbake i tid. Til barndommen og gjenopplev de gode øyeblikkene. Til steder hvor det ordet bekymring ikke eksisterte. Som i dag vil gi deg en indre ro, langt borte fra en stressende hverdag.

Det kan være et av de beste valgene du har gjort på lang tid 🙂

Godt og varmt :)
Godt og varmt 🙂

 

Kategorier
Barcelona Europa Spania

Se hvorfor du må dra til Barcelona!

Av og til skal en by bare nytes. Se, lukke øynene og legge bildene på hjernens minnekort. Spanias perle – Barcelona – er et slikt sted. Mye kan sies, mye kan skrives, men jeg velger å la være. I stedet lar jeg bildene tale sitt språk, og kanskje vil de inspirere noen av dere til å endelig ta turen til den catalonske hovedstaden. Og for de som skal og må tilbake, så kan jo bildene brukes til å drømme dere tilbake til denne fantastiske byen 🙂

IMG_5759
Museu Nacional d’Art de Catalunya ved Plaça d’Espanya.

 

Strandpromenaden i Sitges, 35 kilometer sørvest for Barcelona.
Strandpromenaden i Sitges, 35 kilometer sørvest for Barcelona.
En mann er på vei ut av skyggen og inn i solen på Placa Reial.
En mann er på vei ut av skyggen og inn i solen på Placa Reial.
Bygning plassert på San Sebastian-stranden.
Bygning plassert på San Sebastian-stranden.

 

Inngangspartiet i Cathedral de Barcelona.
Inngangspartiet i Cathedral de Barcelona.

 

Coca-Cola er overalt, også på Place Reial.
Coca-Cola er overalt, også på Place Reial.
Nå kommer jeg og tar deg :)
Nå kommer jeg og tar deg 🙂
Våkner du opp på feil fot, så er dette stedet å gå til i Barcelona.
Våkner du opp på feil fot, så er dette stedet å gå til i Barcelona.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gatemusikanter trenger også kjæledyr. Dagene kan jo bli lange...
Gatemusikanter trenger også kjæledyr. Dagene kan jo bli lange…
Casa Battló.
Casa Battló.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

San Sebastian-stranden.
San Sebastian-stranden.
Sagrada Família ble påbegynt i 1883, men er fortsatt ikke ferdig!
Sagrada Família ble påbegynt i 1883, men er fortsatt ikke ferdig!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mye deilig lokal sjokolade å velge i.
Mye deilig lokal sjokolade å velge i.
Casa Bruno Cuadros, også kjent som House of Umbrellas.
Casa Bruno Cuadros, også kjent som House of Umbrellas.
En av Barcelonas uttalige små gater som man kan vandre i timevis i.
En av Barcelonas uttalige små gater som man kan vandre i timevis i.
Park Guell.
Park Guell.
IMG_5541
Park Guell.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Museu Nacional d'Art de Catalunya ved Plaça d'Espanya
Museu Nacional d’Art de Catalunya ved Plaça d’Espanya
San Sebastian-stranden.
San Sebastian-stranden.
En typisk gate i Barcelona.
En typisk gate i Barcelona.
Columbusmonumentet, et av de mest kjente monumentene i Barcelona.
Columbusmonumentet, et av de mest kjente monumentene i Barcelona.
Font Màgica er en samling fontener som befinner seg ved Plaça d'Espanya ved Montjuïc.
Font Màgica er en samling fontener som befinner seg ved Plaça d’Espanya ved Montjuïc.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Font Màgica ved Plaça d'Espanya.
Font Màgica ved Plaça d’Espanya.
Kategorier
Albania Europa

Uventet gjestfrihet

Utsikten fra leiligheten som vi fikk låne første natten i Hemara.
Utsikten fra leiligheten som vi fikk låne første natten i Himare.

Etter ti timer langs landeveien i Montenegro og Albania var trøttheten i ferd med å ta overhånd. Jeg slet virkelig med å holde meg våken bak rattet, ikke helt bra siden mørket var på vei inn over det albanske landskapet. Og det ble ikke noe bedre av at det fortsatt var tre-fire timer til vi var fremme i kystbyen Himare, som var vår destinasjon denne dagen.

Plutselig ble jeg lys våken i løpet av noen sekunder.

En lastebil som lå foran meg, la seg ut og kjørte forbi en bil i en sving. Uten noen som helst mulighet for å se trafikken som kom imot. Jeg trykket på bremsen for å få mest mulig avstand og ventet på smellen. Den kom heldigvis aldri. Ingen bil kom imot.

100 meter etter svingen kom tre biler på motsatt side…

Jeg og Karoline var bare sekunder fra å være vitne til en dødsulykke.

Kors og minnesmerker

Nå burde ikke kjøringen overraske, for det var kors etter kors langs landeveien som minte oss om alle som har mistet livet i trafikken i Albania. Det gjorde inntrykk. Sterkt inntrykk. Og medførte at jeg kjørte mye mer forsiktig.

Et enkelt kors i hvitt for hver person som har mistet livet i trafikken. Det burde vært satt opp langs landeveien i Norge. For det er ingen tvil om at det påvirker oss. Vel, ikke en viss lastebilsjåfør. Men om det kan berge ett liv i Norge, så er det verdt det.

Halv ett på natten så vi lysene fra Himare. Men de var fortsatt 1.000 høydemeter unna oss.

Trøttheten var på vei tilbake og jeg kjørte sakte, veldig sakte, nedover fjellsiden. Stummende mørke, uten rekkverk mange steder, og flere hundre ned i avgrunnen. Det å være sliten på svarte natta er en elendig kombinasjon på slike veier. Spesielt siden jeg hele tiden ble minnet om alle de som har mistet livet på veien ned til havet. For minnesmerkene er mange på veien ned mot Himare.

I 2012, året etter vi var der, kjørte en buss med universitetsstudenter av veien ned mot Himare. 12 ble drept og 22 hardt skadet. Omfanget gjorde at den tragiske ulykken nådde norsk media, men jeg er frykter mange andre har mistet livet langs veien ned fjellsiden mot den albanske solkysten siden den gang.

Fullbooket hotell

Omsider, klokken halv to om natten, kom vi til hotellet vårt i Himare.

Solen i ferd med å gå ned bak et hotellet som er i ferd med å bli bygget ved sjøkanten.
Solen i ferd med å gå ned bak et hotel som er i ferd med å bli bygget ved sjøkanten.

– Beklager, men vi har dobbeltbooket og vi har ikke noen flere rom, sa eieren.

– Og jeg har sjekket på de fleste av de andre hotellene, og de har heller ikke noe ledig. Jeg beklager virkelig, la han til.

Oppgitt tenkte jeg: – Må jeg virkelig sette meg bak rattet og kjøre til jeg finner noe. Midt på natten. Det orker jeg rett og slett ikke.

Der og da hadde jeg ikke krefter til å bli frustrert eller sint.

– Jeg har et alternativ. Men jeg kan forstå om det er ikke noe dere vil ha.

Akkurat der og da kunne jeg tatt et telt, så lenge det allerede var satt opp. Så det kunne ikke være så ille.

Ekstrem gjestfrihet

– Dere kan få vår leilighet i natt. Så sover vi hos mine foreldre, sa eieren.

Vi takket ja. Uten å blunke.

Fem minutter senere sto vi i leiligheten. Hele toppetasjen på hotellet. Vi fikk penthouse. En deal vi helt klart kunne leve med 🙂

Og ikke nok med det. Noen minutter senere banket det på døren. Gratis middag ble levert fra en restaurant som hadde holdt åpen til vi var på plass.

To dager senere sjekket vi ut av hotellrommet vi byttet til etter den første natten. Og da fikk vi sjokk. Gjestfriheten nådde nye høyder. Ekteparet som drev hotellet beklaget nok en gang at vi ikke fikk rommet vi hadde bestilt. I neste øyeblikk tok han frem to ting fra bak resepsjonen. Og så overrakte han oss lokal olje og syltetøy som gave.

Karoline foran Sea Side Saranda Hotell. Et hotell med yppelig service.
Karoline foran Sea Side Saranda Hotell. Et hotell med ypperlig service.

Vårt første møte med Albania ble ekstremt. Trafikken var akkurat så full av galskap som vi hadde hørt på forhånd. Men at dette landet, som ikke akkurat var kjent for å være en turistperle, skulle ta oss med storm med sin gjestfrihet, kom som en gedigen overralse. En slik gjestfrihet har jeg aldri opplevd noe annet sted.

Det var ikke tilfeldig. På hotellet i Saranda, neste stopp på vår reise i Albania, var det på akkurat samme vis. Det handlet om kun en ting.

At vi skulle føle oss som kongelige.

Sant må sies, alt var ikke perfekt på hotellet i Saranda og andre steder, for Albania er en fersk turistnasjon, og er i ferd med å bygge opp landet til å ta mot masseturismen. Derfor blir det en bratt læringskurve.

Men uten tvil, dette var en svært gledelig overraskelse, og utnytter de sitt potensial, kan Albania etter hvert kan bli en stor utfordrer til Hellas, Tyrkia, Montenegro og Kroatia. For landet har mye vakker natur og en interessant historie. Og det kan være lurt å dra før det blir for turistifisert, for Albania ruster nå opp landet i stor fart og skala med tanke på turisme.

Det var et helt klart et lurt og lykkelig valg å innlemme Albania på vår reise rundt om på Balkan.

Et valg du så absolutt bør vurdere om du vil oppleve noe nytt og spennende ved Middelhavet. Albania anbefales på det sterkeste.

 

 

 

Kategorier
Møre og Romsdal Norge

Ta deg tid til en avstikker!

Solen skinner over Gudbrandsjuvet mens elven kaster en del av vannet flere meter oppover bergveggen.
Solen skinner over Gudbrandsjuvet mens elven kaster en del av vannet flere meter oppover bergveggen.

Du skal fra A til B. Helst så fort som råd. Slik var det også da jeg og min bror skulle kjøre fra heimbygda på Sunnmøre til Trondheim en søndag ettermiddag.

Men heldigvis ble det ikke slik. En tanke slo plutselig ned i meg.

– Skal vi kjøre via Trollstigen, spurte jeg.

– Ja, det kan vi godt gjøre, svarte min bror.

Som sagt, så gjort. Navigasjonen sa det ville ta omtrent like lang tid å kjøre via Valldal som den vanlige ruta via Ørskogfjellet mot Åndalsnes. Men jeg visste bedre.

For kamerabagen var med på turen. Og det gjorde at turen tok to timer lenger enn planlagt.

Gudbrandsjuvet

En kvinnelig turist ser på de frådende vannmassene fra et trygt sted.
En kvinnelig turist ser på de frådende vannmassene fra et trygt sted.

Første stopp ble Gudbrandsjuvet. Og for en timing. Den første varme sommerdagen i mai. Enorm snøsmeltning gjorde at elva brølte i all sin makt og prakt på sin vei nedover dalen. De sterke og klare grønfargene fra trær og marker slo mot deg overalt, mens fjelltoppene fortsatt hadde snø på sine tinder.

Men det beste av alt var de rasende vannmassene. Og det virket som elementene kjempet en hard kamp for å holde vannmassene innenfor elvebreddene.

Jeg har alltid følt en sterk tiltrekning til vann.

Det er så vakkert. Men samtidig så brutalt. Voldsomt. Energisk. Magisk. Stille. Skummelt. Varmt. Kaldt. Farlig. Uberegnlig. Uforusigbart.

Vann er spesielt uansett.

Og her var det farlig, uforusigbart, vakkert, energisk, magisk, skummelt og uberegnelig. Alt på en gang. Og da må jeg bare gå så nær som mulig 🙂

Brutter'n nyter elvebrusen mens sol og mørke går hånd i hånd.
Brutter’n nyter elvebrusen mens sol og mørke går hånd i hånd.

For å få kjenne på pulsen til elva. Kjenne dråpene mot kroppen. Få en følelse av kraften.

Men samtidig gjør et sted som Gudbrandsjuvet noe med deg slik at det kraftfulle vannet får den respekten det fortjener. Juvet har stupbratte berg på begge sider og et lite feilsteg vil gjøre at livet er over i neste øyeblikk.

Heldigvis har det blitt satt opp et utkikkspunkt som gjør at turistene får en nærhet til juvet. Og det gir dem en god følelse på hvor rå naturen er og hvor fantastisk den kan bli etter millioner av år hvor is og vann har skapt et så unikt og vakkert sted.

Men selvsagt måtte jeg ned til den ene kanten. Litt må jo man utfordre skjebnen, men det skal sies at jeg var veldig forsiktig hvor jeg satte mine bein. Så viktig er ikke nærhet at jeg utfordrer mannen med ljåen.

 

Vannet kommer rett imot i store mengder med stor fart på denne tiden av året.
Vannet kommer rett imot i enorme mengder med veldig stor fart på denne tiden av året.

Trollstigen

Nå ble ikke timingen for ankomsten på Trollstigen like bra. Vi hadde startet turen utpå ettermiddagen og dermed lå store deler av området i skyggen.

Men slikt kan man ikke bry seg om. Ikke på et så vakkert sted.

Mektig natur har uansett sterk tiltrekningskraft uansett hva klokken er. Selv i mørket, for da kan man ta i bruk andre sanser, og nyte lyden av fossen som dundrer ned fjellsiden.

Omveien vi tok denne dagen ble nesten verdt det alene gjennom å få se turistene som står der med geipen nede på knærne. Men med et slikt syn som dette, så er vel det forståelig at de ikke klarer å kontrolle haka:

Trollstigen i all sin prakt, dessverre var vi der sent på kvelden så selve veien ligger i skyggen.
Trollstigen i all sin prakt, dessverre var vi der sent på kvelden så selve veien ligger i skyggen.
Deler av Trollstigen.
Deler av Trollstigen.

Det er ingen tvil om at det er utrolig moro å kjøre veien ned med litt ekstra trykk på gassen. I Trollstigen blir man som en unge ved gotteriskåla. Men det er uansett ingen fare for å bryte fartsgrensen, det tillater ikke veien uansett.

Og så er det ubeskrivelig moro å se ansiktene til utlendingene når du møter dem front mot front nedover fjellsiden. Det lyser frykt på lang, lang vei.

Glem tiden

– Det var utrolig kult å være på tur med deg, sa min bror da Trondheim dukket opp i det fjerne.

Ikke kult fordi det var meg. Men kult fordi vi ikke brydde oss om tiden. Og heller brukte den på å nyte vakre Norge.

En kjedelig og forutsigbar kjøretur vi har gjort så mange ganger ble til en herlig roadtrip.

Det var mye vann i elva siden det var tidlig på året.
Det var mye vann i elva siden det var tidlig på året.

Så vær impulsiv og vurder alternative reiseruter. Glem tiden!

Ta en omvei, en ny rute eller bare stopp bilen et sted som du flere ganger har tenkt at her må jeg stoppe.

Det gjorde jeg på veien til Sunnmøre. Da parkerte jeg et par hundre meter over et par fossefall like vest for Bjorli.

Men bildene ble dessverre ikke som jeg hadde tenkt. Men de 45 minuttene ned til elva og opp til riksveien igjen samt følelsen av å være alene i vakker natur, var likevel verdt det. Det er nemlig ikke alt som man trenger å feste på film.

Noe er bedre å bare ha på minnet 🙂

Kategorier
Asia Vietnam

Avvist av familien

Seks kvinner setter i nye planter i rismarkene.
Seks kvinner setter i nye planter i rismarkene.

Noe av det beste med å reise er å møte nye mennesker. Knapt noe er så verdifullt som å sette av tid til en liten prat. Vietnamesiske Dung er en av de som har gjort mest inntrykk.

– De ville at jeg giftet meg ung. Føde mange barn. For å så slite meg dag ut og dag inn på rismarkene i voksen alder, sier Dung med et trist drag over ansiktet.

Men Dung nektet. Hun ville ikke at foreldrene skulle bestemme over hennes liv. Et hardt og brutalt liv som ikke vil få henne bort fra rismarkene.

Det fikk alvorlige konsekvenser.

– Jeg betyr ikke noe for foreldrene mine. De har gitt meg opp. De mener jeg ikke har noen fremtid. Og at jeg ikke har noen verdi.

sapa-1-4sapa-1-28

Underveis i samtalen får vi signaler på at hun likevel er i tvil. Burde hun valgt fattigdom… Bo i skur…

Ugift. 30 år. Kvinne. I fjelllandsskapet i nordlige Vietnam er det nesten uhørt blant andre innfødte. Men Dung ønsket en karriere. Å komme seg ut av fattigslige kår på egenhånd.

– Jeg vil klare meg selv. Lære meg et fag. Og jeg trives veldig godt, sier Dung, som nå er hotellsjef.

– Men det har en pris. For i min alder er det ingen som vil gifte seg med meg. Slik er tradisjonen her.

Ventetid på desserten

Vi bestemte oss for å spise i restauranten på hotellet vi bodde på etter en lang dag med sightseeing. På samme hotell som Dung var ansvarlig for den daglige driften. Vi var litt i tvil  om vi skulle sette oss, for vi hadde restauranten helt for oss selv.

Kanskje et dårlig tegn. Men vi tok sjansen på å bestille en treretter likevel.

Maten var utsøkt. Fantastisk på alle måter. At vi måtte vente 25 minutter på desserten gjorde absolutt ingenting. Heller tvert om.

sapa-1-23sapa-1-22sapa-1-20

Det var nemlig da Dung villig fortalte om sitt liv i Sapa. Og ikke minst hvordan det var å være medlem av et stammefolk som Hmong.

– Jentene blir giftet bort i 12-14-årsalderen. Og de får flere barn som tenåringer. 

En virkelighet som er så fjern som den kan bli i forhold til vårt liv hjemme i Norge. Og historien skulle bare bli tristere.

– Mennene de må gifte seg med er mye eldre, veldig late og drikker svært mye. De drikker risvin til frokost og fortsetter bare å drikke utover dagen. Mange er stupfulle midt på dagen. 

– Det er kvinnene som må gjøre jobben. De tar seg av barna, lager maten og jobber livet av seg på rismarkene. Uten dem hadde ikke de små samfunnene her fungert og de hadde ikke blitt mat på bordet, legger Dung til.

sapa-1-7

Størst inntrykk

På våre vandringer i de små landsbyene, som ofte bare talte noen få hus av trestokker og bølgeblekk, fikk vi se at det stemte. Det var svært få menn som løftet en finger og deltok i noe arbeid. Mens kvinnene sto fremoverbøyd i rismarkene med søla til midt oppe på leggene fra tidlig morgen til sent på kveld.

De ryggene fikk virkelig gjennomgå.

sapa-1-19sapa-1-8sapa-1-32

Den dagen vi snakket med Dung hadde vi besøkt flere fossefall dypt inne i skogene på formiddagen og senere på dagen gikk vi langs rismarkene i dalen omkranset av to fjellerekker. Det er ingen tvil om at Sapa er et av de vakreste stedene jeg har besøkt.

Men det er likevel samtalen med Dung som gjorde mest inntrykk. Og minnet meg på hvorfor jeg reiser til steder som dette. For å møte personer som henne.

Det gjør livet som ufattelig mye rikere.  

Og ikke minst, det setter ting i perspektiv…

En del flere bilder:

sapa-1-34sapa-1-36sapa-1-37sapa-1sapa-1-35sapa-1-33sapa-1-31sapa-1-30sapa-1-29sapa-1-27sapa-1-25sapa-1-24sapa-1-21sapa-1-17sapa-1-16sapa-1-15sapa-1-14sapa-1-13sapa-1-12sapa-1-10sapa-1-9sapa-1-6sapa-1-3sapa-1-2