30 meter sikt. Vi var overlatt til oss selv. Langt fra folk og fe. Skodde tjukk som grøt hadde omringet oss. Det føltes som vi var fanget i et jerngrep.

– Forholdene er elendig. Vil dere heller bli kjørt tilbake til hotellet? Det er helt opp til dere. Der vil dere i det minste få sol, sa sjåføren med en bekymret mine.

Vi hadde nettopp blitt satt av ved utgangspunkt for gåturen i fjellene midt oppe på øya. Og 45 minutter tidligere forlatt blå himmel, sol, 20 grader og atlanterhavsbølgene ved sørkysten av Madeira.

Ingen i følget på ni takket ja til tilbudet. Et gjeng jeg mislikte sterkt å være en del av. Jeg hater å ha en ledesau og være turist i flokk.

Men det var en grunn til jeg takket ja til turen. Den var uten guide, så da var det likevel ingen krise.  Jeg gikk i mitt tempo og det tok ikke mer enn et par minutter før jeg var helt alene i skoddehavet på 1.000 meters høyde.

Et ukjent sted. Med ingen rundt meg. Og jeg så ingenting…

Perfekt. I alle fall der og da. Det gjorde jo at spenningen steg. Ville jeg få se noe? Og i så fall hva?

Etter ti minutters ganger hadde jeg droppet noen høydemeter og jeg nærmet meg slutten av en lang sving. Plutselig så jeg på tvers av dalen. Sikten var utmerket. Vel, en liten overdrivelse, men 200 meter var mer enn nok i den trange dalen.

Men det ikke bare skodda som hadde bestemt seg for å plage meg. Våte dråper fra oven fulgte meg mens jeg vandret langs Levada dos 25 Fontes.

Duskregn fikk bare være duskregn selv om regnet fulgte meg stort sett hele tiden bortsett fra den siste halve timen av fjellturen på fire timer. Faktisk var det på også positivt, for i det vakre og frodige landskapet så forsterket det bare fargene.

Målet for dagen var to av de mest kjente Levada-turene på Madeira, Levada das 25 Fontes og Levada do Risco. Den portugisiske øya har 2.100 kilometer med denne typen vanningsanlegg og langs disse kanalene er det mange stier som er populære hos turglade mennesker.

Etter en times vandring langs kanalen mot 25 Fontes, hørte jeg en lyd som ble sterkere og sterkere for hver meter.

Tre minutter senere rundt jeg en sving og 25 Fontes åpenbarte seg foran meg. 25 forskjellige fossefall som falt ned i ei gryte. Sant skal sies, å kalle dem fossefall er en løgn. Det var kun ett av dem som var imponerende.

Like trivelig var det ikke at jeg hadde tatt igjen gruppen som jeg tilhørte. For de hadde passert meg så fort jeg hadde tatt i bruk kamerautstyret. Men heldigvis gikk de videre to minutter senere.

Da var det fritt frem for stripping, og like etter sto jeg i nettoen. Det var ikke akkurat behagelig å kle seg naken i regnet, men det var ingen vei tilbake, for jeg hadde bestemt meg for å bade. Shortsen kom på og så var det bare å spasere bort til fossefallet.

Og slik gikk det med første forsøket:

Ikke mye manding over det der nei. Jeg snudde i det vannet nådde meg til midt på leggene, for det var nemlig utrolig kaldt.

Så det måtte et nytt forsøk til.

På andre forsøk gikk det lettere. Vel, av og til er det greit at man ikke er herre over alt som skjer.

Kyllingen glei nemlig på en sten og gikk under vann.

Uflaks var av den gode sorten kan man trygt kalle det.

Da slapp jeg i alle fall å pine meg de mange ekstra sekundene det ville tatt før jeg fikk dukket meg under frivillig…

Og jeg var selvsagt svært fornøyd med meg selv da jeg jeg fikk hodet over vannet igjen 🙂

Turen gikk så til Levada do Risco. Ikke en like spennende og vakker tur som 25 Fontes.

Men så er det noe som heter i enden av regnbuen skal du finne gull…

Frodige, loddrette fjellvegger og to store fossefall. Smilet gikk fra øre til øre. Og jeg som hadde tenkt å droppe denne ekstraturen på to kilometer.

Best av alt, stien gikk inn bak fossefallene.

Men jeg var ikke lenge i paradis. Jeg gikk inn den første tunnelen og møtte et dør av gitter. Og med et solid hengelås på. Hit, men ikke lenger 😦

Skuffelsen var enorm. Og det er sykt kjedelig å føle seg så høyt oppe for å så falle ned i avgrunnen et par sekunder senere.

Men det var fullt forståelig at stien var stengt. For den var ikke sikret forsvarlig før og etter tunnelen bak de to fossene.

Levada-turene er et glimrende eksempel på at man ikke trenger sol fra skyfri himmel for å kose seg på tur. Av og til har det sin egen sjarm å bli søkkvåt inn til beinet.

Og så var ikke dagen over heller.

Klokken 14.00 var jeg tilbake på hotellet. Og tror du ikke at jeg ble jeg våt der også.

Men nok en gang, så var det ikke akkurat ille å bli våt 🙂

I alle fall ikke med tanke på det var vinter hjemme i Norge…