Kategorier
Europa

Alene i en bil i fire uker – en europeisk roadtrip!

bilhoved
Bilen ved Ishavskatedralen i Tromsø noen minutter etter midnatt.

Over Polarsirkelen. 70 grader nord i Tromsø. Det er startpunkt for én måned på veien i Europa. 15 land er målet og mer enn 12.000 kilometer.

Samtidig skal man nyte ferien. Reisemålene underveis er også kanskje litt annerledes enn mange andres…

Som dere kan se under er det en lang, lang vei fra Nordens Paris, Tromsø til man er på Kontinentet.

map
Det er en lang tur fra Tromsø og til startpunktet i Nederland…

Jeg kjører elbil. Og dermed avhengig av en god ladestruktur. De fleste andre norske som har fortalt de skal på Europa-tur med sin Tesla, skal til kjøre direkte til Kroatia, Italia eller Spania for å nye late dager langs kysten. Jeg skal mer eller mindre bruke bilen daglig til å forflytte meg.

Planleggingen er ofte halve moroa med ferie sier noen. Om du spør meg, så er det mye sant i det.

Jeg har googlet, googlet og googlet. Om, om og om igjen. Og sett på veldig mange bilder på Instagram for å hente inspirasjon. Det har gått med svært mange timer. Og Norge, Sverige og Danmark blir bare en del av transportetappen sør- og nordover.

Da ble dette mitt utgangspunkt etter mange endringer underveis:

IMG_6714

Hvorfor utgangspunkt? Fordi gjennom møter med andre folk  så håper jeg at de vil fortelle meg om steder som kun de lokale vet om. Og så håper jeg også på tips fra andre reisende.

Jeg vet heller ikke hvor lang tid jeg skal bruke på hvert sted. Det avgjør jeg der og da. Det kan bli en time eller to. Kanskje tre dager. Det bestemmer jeg meg for i nuet. Kanskje du nå forstår hvorfor jeg drar alene…

Det betyr trolig at jeg ikke rekker alt. Men det gjør ingenting, for sa jeg ikke at ferien er jo til for å nytes også 🙂

Det blir ikke Amsterdam, Paris, Berlin, Wien, Roma eller Zürich. De store byene var aldri aktuelle og ble droppet innenfor den første timen av planleggingen.

Jeg skal besøke små byer, landsbyer, kjøre over fjellpass og gå i fjellet. Jeg skal forhåpentligvis innom steder som Giethoorn, Durbuy, Cochem, Annecy, Lavertezzo, Sirmione, Burano, Bled, Hallstatt og Cesky Krumlov.

Jeg blir å blogge hver dag om muligheten er der, alt kommer an på nettilgangen. Og det blir ikke å handle om bil, men om opplevelsene jeg har underveis. Kanskje vil bilen stå i sentrum også. Som for eks jeg skal kjøre over fire fjellpass på en dag i Sveits. Eller om jeg blir å rekke å kjøre over Stelvio-passet.

Bli med på reisen. Kanskje får du lyst å reise til noen av mine reisemål ved en senere anledning.

Moroa starter i Nederland mandag.

Fakta:

Bil: Tesla S 70D.

Reisefølge: En sjåfør – ingen passasjer. Men kanskje en og annen haiker.

Antall land: 14-16.

Kjørelengde: Minst 12.000 km, hvorav 5.500km er til og fra Tromsø-Zwolle, Hannover-Tromsø.

Tidsperiode: 24-25 dager i Europa pluss 7 dager til tur/retur Tromsø-kontinentet.

Bestillinger hotell osv: Absolutt ingenting er bestilt på forhånd. Alt tas på sparket.

rype-2
Fortiden og fremtiden
Kategorier
Asia Vietnam

Avvist av familien

Seks kvinner setter i nye planter i rismarkene.
Seks kvinner setter i nye planter i rismarkene.

Noe av det beste med å reise er å møte nye mennesker. Knapt noe er så verdifullt som å sette av tid til en liten prat. Vietnamesiske Dung er en av de som har gjort mest inntrykk.

– De ville at jeg giftet meg ung. Føde mange barn. For å så slite meg dag ut og dag inn på rismarkene i voksen alder, sier Dung med et trist drag over ansiktet.

Men Dung nektet. Hun ville ikke at foreldrene skulle bestemme over hennes liv. Et hardt og brutalt liv som ikke vil få henne bort fra rismarkene.

Det fikk alvorlige konsekvenser.

– Jeg betyr ikke noe for foreldrene mine. De har gitt meg opp. De mener jeg ikke har noen fremtid. Og at jeg ikke har noen verdi.

sapa-1-4sapa-1-28

Underveis i samtalen får vi signaler på at hun likevel er i tvil. Burde hun valgt fattigdom… Bo i skur…

Ugift. 30 år. Kvinne. I fjelllandsskapet i nordlige Vietnam er det nesten uhørt blant andre innfødte. Men Dung ønsket en karriere. Å komme seg ut av fattigslige kår på egenhånd.

– Jeg vil klare meg selv. Lære meg et fag. Og jeg trives veldig godt, sier Dung, som nå er hotellsjef.

– Men det har en pris. For i min alder er det ingen som vil gifte seg med meg. Slik er tradisjonen her.

Ventetid på desserten

Vi bestemte oss for å spise i restauranten på hotellet vi bodde på etter en lang dag med sightseeing. På samme hotell som Dung var ansvarlig for den daglige driften. Vi var litt i tvil  om vi skulle sette oss, for vi hadde restauranten helt for oss selv.

Kanskje et dårlig tegn. Men vi tok sjansen på å bestille en treretter likevel.

Maten var utsøkt. Fantastisk på alle måter. At vi måtte vente 25 minutter på desserten gjorde absolutt ingenting. Heller tvert om.

sapa-1-23sapa-1-22sapa-1-20

Det var nemlig da Dung villig fortalte om sitt liv i Sapa. Og ikke minst hvordan det var å være medlem av et stammefolk som Hmong.

– Jentene blir giftet bort i 12-14-årsalderen. Og de får flere barn som tenåringer. 

En virkelighet som er så fjern som den kan bli i forhold til vårt liv hjemme i Norge. Og historien skulle bare bli tristere.

– Mennene de må gifte seg med er mye eldre, veldig late og drikker svært mye. De drikker risvin til frokost og fortsetter bare å drikke utover dagen. Mange er stupfulle midt på dagen. 

– Det er kvinnene som må gjøre jobben. De tar seg av barna, lager maten og jobber livet av seg på rismarkene. Uten dem hadde ikke de små samfunnene her fungert og de hadde ikke blitt mat på bordet, legger Dung til.

sapa-1-7

Størst inntrykk

På våre vandringer i de små landsbyene, som ofte bare talte noen få hus av trestokker og bølgeblekk, fikk vi se at det stemte. Det var svært få menn som løftet en finger og deltok i noe arbeid. Mens kvinnene sto fremoverbøyd i rismarkene med søla til midt oppe på leggene fra tidlig morgen til sent på kveld.

De ryggene fikk virkelig gjennomgå.

sapa-1-19sapa-1-8sapa-1-32

Den dagen vi snakket med Dung hadde vi besøkt flere fossefall dypt inne i skogene på formiddagen og senere på dagen gikk vi langs rismarkene i dalen omkranset av to fjellerekker. Det er ingen tvil om at Sapa er et av de vakreste stedene jeg har besøkt.

Men det er likevel samtalen med Dung som gjorde mest inntrykk. Og minnet meg på hvorfor jeg reiser til steder som dette. For å møte personer som henne.

Det gjør livet som ufattelig mye rikere.  

Og ikke minst, det setter ting i perspektiv…

En del flere bilder:

sapa-1-34sapa-1-36sapa-1-37sapa-1sapa-1-35sapa-1-33sapa-1-31sapa-1-30sapa-1-29sapa-1-27sapa-1-25sapa-1-24sapa-1-21sapa-1-17sapa-1-16sapa-1-15sapa-1-14sapa-1-13sapa-1-12sapa-1-10sapa-1-9sapa-1-6sapa-1-3sapa-1-2