Værmeldingen hadde gitt grobunn for optimisme. Var dette dagen for et blinkskudd?

Klikk, klikk, klikk og klikk. Hvor ofte tar du ikke et bilde og vet det ikke blir som du hadde ønsket? Eller verre, du tror bildet ble perfekt, men når du skal se nærmere på det på datamaskinen, så ble det ikke slik du ikke hadde forventet.

Denne dagen traff jeg midt i blinken, i alle fall i mine egne øyne, men jaktbyttet ble et som jeg verken hadde tenkt på eller drømt om.

På veien opp de siste 15 minuttene til Middagshornet innså jeg at toppbesøket ikke ble som jeg hadde tenkt. Skyene hadde tatt over hele himmlen, bortsett fra noen små blå flekker i det fjerne.

Det skjedde på grunn av altfor velkjent problem. Tiden går for fort. Det føles i alle fall slik når kamera er med som reisekamerat. Jeg brukte som vanlig altfor mye tid på å ta bilder på veien opp. Dermed kom jeg til å nå toppen en time senere enn planlagt.

Værmeldingen var fortsatt riktig. Det skulle nemlig skye over.

Skulle jeg snu? Bildet jeg hadde sett føre meg inni hodet mitt ville jeg ikke få uansett. Det heter som kjent at det ikke er noen skam å snu i tide. Det hadde blitt ufyselig og kaldt. Og humøret var lenger ikke på topp.

Så hørte jeg noen lyder. Hva var det der? Jeg tok et par skritt til venstre og så over kanten. Ni ryper i vinterdrakt. Men de var litt for langt unna til at jeg fikk de virkelig gode nærbildene. Det var bare en ting å gjøre. Så jeg krøp over kanten og snek meg nærmere langs fjellsiden, men før jeg kom nær nok, fløy de selvsagt raskt av sted.

På fortoppen bare 30 meter fra hovedtoppen stilte jeg meg inn mot fjellveggen i ly for vinden som hadde økt i styrke. Hva var det? En lyd? Og der var den en gang til. Det hørtes ut som det var like rundt hjørnet. Og det var jo samme lyden som jeg hadde hørt noen få minutter tidligere.

Jeg tok et lite skritt til venstre og stakk hodet litt frem. Der satt en rype. Bare syv meter unna.

Jeg fikk raskt opp kamera, og rakk heldigvis tre bilder før den fløy sin vei.  Bare ti sekunder senere kom en stor flokk rundt fortoppen. Hele 30 av dem. Og åtte-ti satte seg på toppen av Middagshornet.

Jeg bevegde meg mot toppen. De siste tre meterne må en klyve til topps. Jeg la fotostativet oppå toppen, for å komme meg lettere opp. Så snudde jeg hodet til høyre før jeg skulle ned og hente kamerabagen. Og så rett på to ryper fire meter fra meg. En herlig overraskelse, for jeg var så sikker på at jeg hadde laget så mye lyd at de hadde stukket fra toppen.

Jeg klatret ned igjen. Fikk på zoomlinsa. Og klatret litt opp slik at jeg fikk hodet over kanten. Jeg fant et par små bergsprekker å sette beina på slik at jeg fant en stabil stilling.

Jeg snudde meg forsiktig mot høyre.

Tro det eller ei, de var der fortsatt 🙂

Jeg løftet kameraet opp og fikk skutt tre bilder uten å tenke så mye på innstillingen av kameraet.

I 15 sekunder var jeg i paradis. I nærvær av to ryper. Det føltes som jeg kunne ta på dem om jeg strakk ut armen. En fantastisk følelse.

Jaktbyttet ble ikke som tenkt. Bare så mye, mye bedre.

Akkurat denne dagen hadde jeg valgt de to rypebildene 10 ganger av 10 mulige foran naturbildet jeg hadde drømt om. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få muligheten å se denne sky fulgen på så nært hold. Og så to ganger.

Er det rart man elsker å være ute i naturen…

Så får det bare være at teknisk sett så er ikke bildene all verden og at hodet ikke er skarpt på det bildet under. Av og til spiller det absolutt ingen rolle.

Avslutningsvis så må det bare sies at de som hadde tipset meg om turen hadde helt rett. Om utsikten fra Middagshorn. Toppen er ikke mer enn 1.091 meter høy, men den 360 graders utsikten du får der er ubeskrivelig vakker. Middagshornet ligger perfekt plassert midt i indrefilen av Sunnmørsalpene.

Og best av alt, turen er lett og det tar bare et par timer å nå toppen. Er du i området, så vil du aldri angre om fjellturvalget faller på Middagshornet.

Jeg skal tilbake. For å jakte på et bilde. Og da et nytt forsøk på å få naturbildet jeg har så inderlig lyst til å få festet på minnekortet.

Men jeg sier selvsagt ikke nei takk til et nytt møte med noen vakre ryper 🙂